Må mobilisere for formidling som et demokratisk ansvar

Vi må trene ansatte og studenter i å stå for egen forskning og mening. Det krever et godt ytringsklima som fremelsker debatt snarere enn å undertrykke uenighet, skriver team Stølen & Mo

TYDELEGIRE: Vi må integrere og gjøre formidlingens rolle tydeligere i utdanningsløpene på UiO, skriver team Stølen & Mo.

Foto: Ola Sæther

Først forskning, så undervisning  – og så, kanskje, formidling. Dette er, ifølge Anine Kierulf, den reelle rangeringen av vitenskapelig ansattes tre lovfestede forventninger. Kierulf benytter friskt publiseringen av "... en åpen og opplyst samtale" i Nytt Norsk Tidsskrift til å "egge til kamp" (på facebook) mellom de to rektorteamene.

 

Formidling har ikke vært et stort tema i valgkampen, så vi benytter gjerne anledningen! Men selv om Anine Kierulf poengterer at vi må trenes i å være tydelig uenige, så blir det kanskje mest nyanser mellom de to teamene på dette punktet? Også?

 

Anine skriver godt om forskningsformidling som et demokratisk ansvar, og følger opp en debatt initiert av Ståle Wig og Henrik H. Svensen i augustnummeret av samme tidsskrift. I "Trøbbel i tårnet" utfordrer de ikke minst institusjonsledelsen til å reflektere over hva formidling egentlig er, og hvorfor dette er viktig.

 

Men selv om formidling som et demokratisk ansvar står tydeligere frem enn på lenge – og vi kommer tilbake til det – så har vi en betydelig utfordring også i det som stadig flere universiteter ikke kaller formidling eller innovasjon, men kunnskapsoverføring.

 

Kunnskapsoverføring innebærer selvfølgelig langt mer enn å publisere et arbeid. Begrepet tar inn i seg noe av den problematiseringen av formidlingsbegrepet Ole Petter Ottersen fremmet i novembernummeret av NNT. Ottersen foreslo der å bruke ordet kunnskapsutveksling i stedet for formidling, ikke minst i respekt for all kunnskapen som finnes og genereres utenfor universitetene. Og tanken er slett ikke dum. Vi har mye å vinne som forskere og universitet på et tettere samspill med verden rundt oss.

 

Kunnskapsutveksling som en del av forskningsprosessen er et tema som ikke alltid kommer frem i debatter om formidling. Brukermedvirkning er det lenge snakket om. Samskaping er et begrep vi i økende grad hører. Det å inkludere samfunnet (interessegrupper eller ‘vanlige’ borgere) i definisjonen av forskningsspørsmål, og også bruke deres kompetanse og perspektiver underveis i forskningen, ser ut til å bli stadig viktigere på en rekke områder.

 

Likevel tror vi det er to forhold som mer enn noe kan ta oss et steg videre. Det ene er kanskje enklere enn det andre. Vi må integrere og gjøre formidlingens rolle tydeligere i utdanningsløpene på UiO. Dette vil blant annet gi oss studenter som er bedre rustet til å samarbeide internt og på tvers av miljøer.

 

Vi vet heldigvis at mange UiO-kandidater er fornøyd med og får anerkjennelse i arbeidslivet for sine formidlingsferdigheter. Det er likevel ikke vanskelig å gi Wig og Svensen rett. Det er flott med MNKOMM og lignende tilbud, men idet man snakker om tilbud til alle studenter, er det noe med tallene som bekymrer. Hvordan når vi fram til 28 000 studenter på en fornuftig måte?

 

For både ansatte og studenter handler mye formidling om kronikker og essays, om sosiale medier, men det handler også om å produsere forskningsintegrert kommunikasjon. Og mer enn noe om å gjøre studentene i stand til å delta aktivt i en opplyst samfunnsdebatt. Til å evne. Til å tørre. Og til å tåle.

 

Det kan nemlig være temmelig smertefullt å engasjere seg, og kanskje er dette mer enn noe den store utfordringen. Reell, hard meningsbrytning, med etterfølgende diskusjoner blant kolleger og i sosiale medier, er utfordrende og kan være svært energitappende. Vi vet om ansatte som utsettes for trusler og sjikane. Hva gjør vi for å unngå at det skjer, og hvordan støtter vi kolleger som utsettes for slike trusler?

 

Vi må arbeide for en tydeligere ytringskultur. Vi må trene ansatte og studenter i å stå for egen forskning og mening. Det krever et godt ytringsklima som fremelsker debatt snarere enn å undertrykke uenighet. Og det krever ikke minst et trygt arbeidsmiljø med toleranse og raushet og preget av gjensidig respekt.

 

Dette bør være et kjernebudskap når vi 22. april marsjerer i gatene for vitenskap og vitenskapens rolle i samfunnet. Vi må bruke March for Science også som en intern mobilisering for at forskere og studenter skal vise et enda sterkere samfunnsengasjement og dermed gi oss økt kraft i vår formidling av kunnskap, men også av metode – og ikke minst la denne tanken smitte over i arbeidet med oppfølgingen av "Kultur for kvalitet" og våre utdanningsløp.

 

 

 

Emneord: Forskningsformidling, Rektorvalget 2017 Av rektorkandidat Svein Stølen, prorektorkandidat Gro Bjørnerud Mo og viserektorkandidater Åse Gornitzka og Per Morten Sandset
Publisert 31. mars 2017 10:15 - Sist endra 31. mars 2017 10:15
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere