Torbjørn Røe Isaksen: Er Arbeiderpartiet for masterutdanning?

Tilsynelatende ønsker altså AP en femårig lærerutdanning – for noen eller alle – men uten at det skal gi en mastergrad. Slik tolker kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen det nye valgprogrammet til Arbeiderpartiet.

KRITISERER ARBEIDERPARTIET: At de med vilje bruker begrepet 5-årig lærerutdanning i stedet for 5-årig masterutdanning, kan tyde på at partiet igjen går til valg på en annen lærerutdanning enn den hele sektoren nå forbereder seg på, skriver kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i dette leserbrevet.

Foto: Ola Sæther

I år kommer en helt ny masterutdanning for lærere. Et historisk løft for lærerutdanningen som har vært ønsket av både Pedagogstudentene og Utdanningsforbundet, og som også Arbeiderpartiets regjeringspartner SV ivret for, men ikke fikk gjennomslag for gjennom åtte rødgrønne år. Nå sår AP igjen tvil om de er for eller mot masterutdanning.

De skal ikke skrives i elfenbenstårnene, men ute i praksisfeltet, altså skolen.

En masterutdanning er et kvalitetsløft, men legger også grunnlaget for fremtidens skole ved å bidra til en profesjon som kan kombinere god praksis og teori, og som kontinuerlig kan oppdatere seg og utvikle seg faglig. Den nye masterutdanningen blir også en styrking av praksis, både ved at antallet praksisdager utvides, men enda viktigere ved at masteroppgavene må gripe fatt i praksisnære problemstillinger. De skal ikke skrives i elfenbenstårnene, men ute i praksisfeltet, altså skolen.

I løpet av denne perioden har jeg med stigende undring sett hvordan Arbeiderpartiet forholder seg til en av de største reformene i denne perioden. Partiets standpunkt er ikke lett å bli klok på. Det er rett og slett vanskelig å forstå hva de faktisk mener, og lettere blir det ikke etter at forslaget til partiprogram er lansert. Mer om det senere.

Denne uklarheten er ikke forbeholdt bare lærerutdanningen. Også i store saker som strukturreform i høyere utdanning, har AP vært uklare eller dratt beina etter seg. Det vil si, når reformen er gjennomført og har blitt en suksess, så er plutselig budskapet at Ap har vært for hele tiden, men ikke på den måten regjeringen har gjort det. Men det har vært aller tydeligst i spørsmålet om femårig masterutdanning for lærere.

På Politisk kvarter 4. juni 2014 sa leder i Utdanningskomiteen, Trond Giske, følgende om femårig masterutdanning: "vi trenger noen som skriver master, men ikke nødvendig for alle. Og: "Å tro at det er oppskriften for alle lærere, det er helt feil." På direkte spørsmål fra programleder om AP var for en femårig mastergrad for lærere, svarte Giske: "Nei. Vi er for en femårig utdanning." Og: "Vi er for flere femårige lærerutdanninger, men vi er ikke for at det skal være forskningsbaserte masteroppgaver."

Tilsynelatende ønsker altså AP en femårig lærerutdanning – for noen eller alle – men uten at det skal gi en mastergrad. Tanken er tydeligvis at et masterarbeid er rent teoretisk, og ikke vil ha noen verdi for kommende lærere i skolen. Det er jo et slags tydelig standpunkt, selv om det er vanskelig å forstå kravet om en femårig utdanning, men uten at det skal være en mastergrad. Lærerprofesjonen ville dermed vært den eneste yrkesgruppen i Norge med femårig utdanning, men uten en mastergrad.

Men i Trond Giskes bok "La læreren være lærer" fra 2015 får pipa en helt annen lyd. Der skriver han svart på hvitt: "Det er bred enighet om å utvide lærerutdanningen til fem år, med en treårig bachelor og en master." Det som var kritikkverdig ett år tidligere har det altså blitt bred enighet om. Det er også et klart standpunkt. Det er bare det motsatte standpunktet av hva AP hadde før.

Alt dette kunne vi leve med som en del av normal, politisk debatt dersom AP nå hadde klargjort i sitt program hva de faktisk mener.

I mars 2016 har Giske snudd igjen. I reportasjen fra en debatt i regi av Forskerforbundet 16. mars 2016 oppsummerer Khrono: "Giske brukte mye tid på å problematisere om det var nødvendig at den nye femårige lærerutdanningen var masterbasert."

Alt dette kunne vi leve med som en del av normal, politisk debatt dersom AP nå hadde klargjort i sitt program hva de faktisk mener. Men i programutkastet skriver Arbeiderpartiet: Endre den nye 5-årige lærerutdanningen for å gi studentene en styrket andel pedagogikk og mer erfaring i praktisk lærerarbeid.

Hva betyr dette? Det er vanskelig å lese punktet uten å ta med seg den kraftige kritikken av omleggingen til en masterutdanning som AP har kommet med. At de med vilje bruker begrepet 5-årig lærerutdanning i stedet for 5-årig masterutdanning, kan tyde på at partiet igjen går til valg på en annen lærerutdanning enn den hele sektoren nå forbereder seg på.

Jeg har lagt vekt på å bygge videre på de fornuftige endringene regjeringen Stoltenberg II gjorde i lærerutdanningen i 2010, nettopp fordi lærerutdanningene nå trenger politisk forutsigbarhet. Aps vingling tyder på at lærerutdanningene må være forberedt på ny usikkerhet dersom Ap får sjansen.

 

 

Emneord: Lektorutdanning, Lærerutdanning Av Torbjørn Røe Isaksen, kunnskapsminister
Publisert 8. feb. 2017 10:28 - Sist endra 8. feb. 2017 10:35

Norsk lærerutdanning – dans på skuleveg eller uvettig topptur

 

Prof Karl Øyvind Jordell, Inst for pedagogikk, Univ i Oslo

 

I et innlegg som er publisert bl a i Khrono og Uniform går statsråd Røe Isaksen ut mot Trond Giske og Arbeiderpartiets tvetydige standpunkt om mastergrad til lærerstudentene. Giske kan sikkert svare for partiet. Dette er kommentarer fra sidelinjen.

Slik Røe Isaksen beskriver Arbeiderpartiets lærerutdanningspolitikk, kan den plasseres i relasjon til et sentralt kunstnerisk bidrag om norsk skole, nemlig sangen om den første skoledagen: «Hit eit steg, og dit eit steg, dansar eg fram på skuleveg». I Ingebrigt Daviks klassiker synes der å være klar bevegelse mot målet («Bort på bakken slottet står, eigen pult og knagg eg får»). Slik Røe Isaksen fremstiller Giske og Arbeiderpartiet, fremtrer progresjonen som mer tvilsom.

Etter mitt skjønn er litt ustø bevegelse å foretrekke fremfor Høyres og Røe Isaksens doble topptur innen lærerutdanningen: 4 i matte og master for alle. Her brytes flere av fjellvettreglene – som «… hjelper deg å planlegge og gjennomføre en fantastisk tur - som også er trygg». Kravet om 4 i matte ble innført i strid med rådene fra de fleste høringsinstansene – man lyttet ikke til «erfarne fjellfolk». Selv da et simulert opptak i 2014 viste at søkningen ville gå dramatisk ned, justerte man ikke planene – man tok ikke «… hensyn til vær- og skredvarsel». Varselet slo til – der var bortimot 600 ledige plasser på lærerutdanningene i høst.

Under fjellvettreglenes hovedregel om planlegging står nå rådet «planlegg turen etter gruppas evner». Jeg fornemmer at statsrådens insistering på master for alle kan skyldes en yrkesskade, eller mer presist en studieskade, hos ham selv – han brukte visstnok bare noen uker på sin masteroppgave. Men intellektuelle sprekinger kan, liksom spreke turledere, lett undervurdere deltagernes forutsetninger. Universitetene har i mange år hatt master- og doktorgradsstudenter som nok makter å ta ordinære eksamener, men som aldri får grepet på sin avhandling. I lærerutdanningen er frafallet allerede ca 30 prosent. Det vil øke når mange går seg vill i oppgavetåka like under master-toppen.

Den viktigste fjellvettregelen er vel «vend i tide, det er ingen skam å snu». Den burde vært fulgt av Giskes regjeringskolleger fra SV i Stoltenberg-regjeringene, når man så at Clemets krav om snitt på 3,5 og 3 i norsk og matte fra 2005 medførte man ikke klarte å fylle opp lærerutdanningene. Der er denne manglende justering fram til og med 2012 som er årsaken til at lærermangelen nå stiger dramatisk i grunnskolen i Nord-Norge, med 35 prosent siste år.

Men fremfor alt bør regelen nå følges av statsråden. Kravet om 4 bør begrenses til de som skal undervise i matte på trinn 5-10. Kravet om master bør også begrenses til denne gruppen.

Hvis man planlegger sine toppturer dårlig, må man ha unnsetning. Der er mulig at Giske som mulig statsråd etter valget må foreta en unnsetnings-manøver og justere kravene, f eks som foreslått ovenfor. Turfolk er takknemlige for å bli reddet. Slik er det ikke i politikken. Røe Isaksen eller hans partifeller vil umiddelbart anklage Arbeiderpartiet for nivåsenkning av lærerutdanningen. Jeg har antatt at det var slike forhold som lå til grunn for at SV og de rød-grønne ikke justerte opptakskravene fram mot 2013.

Da er det viktig å huske at lærerstudenter ikke går lærerutdannings-tur for sin egen skyld, men for norsk skole og elevene der. Hvis man ikke snur i tide, vil mange elever, og først i utkantene, bli stående uten lærer. Det er en større og verre nivåsenkning – på vanlige elevers skuleveg – enn at man må justere toppturer for lærere, fordi man har stilet for høyt.

Karl Øyvind Jordell - 9. feb. 2017 20:31
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere