Forskerforbundet mellom barken og veden

Vitenskapelig ansatte ved universitetene kan i dag ikke vente støtte verken i universitetets representative organer eller hos fagforeningen når motstanderne er mektige byråkrater, mener Arnved Nedkvitne, tidligere professor ved UiO.

Vitenskapelig ansatte ved universitetene trenger nå en fagforening som fungerer! skriver tidligere UiO-professor Arnved Nedkvitne i dette innlegget. (Arkivfoto)

Foto: Ola Sæther


Vitenskapelig ansatte ved NTNU ligger nå an til å få redusert forskningstid på grunn av en sammenslåing som ble vedtatt i universitetsstyret mot stemmene til de ansattes representanter. Eksterne representanter utnevnt av departementet og studentpolitikere har nå flertall i universitetenes styrende organer. En av de nedstemte, professor Helge Holden, er ”overrasket over at en fagforening som Forskerforbundet - den dominerende på universitetene og statlige høyskoler – så langt har sittet passive i dette spørsmålet” (Uniforum 05.03.15). Det er det mange som ikke er.

På universitetene organiserer Forskerforbundet både vitenskapelig og administrativt personale. Ved konflikter mellom vitenskapelig ansatte og de styrende vil Forskerforbundet havne ”mellom barken og veden”. Det enkleste for ledelsen i FF er da å sitte stille og gjøre ingenting, og snakke i runde formuleringer.

Det er viktig for Forskerforbundet å utvide sin rekrutteringsbase. FF organiserer ifølge sin hjemmeside arkivarer, bibliotekarer, museumsansatte, høyskoleforskere, personer som arbeider med lærerutdanning, teknologiutdanning og kulturminnevern. Mange av disse har liten forståelse for professorer som blander seg inn i det de på egen arbeidsplass oppfatter som administrative oppgaver.

Det øker problemet at lederverv i FF er blitt et trinn på en karrierestige. Leder for FF Petter Aaslestad har bak seg to perioder som dekan ved NTNU, lederverv ved NFR og som styreleder for NOKUT. Hans CV viser at han fortjener betegnelsen ”styrevervgrossist”. Forgjengeren som leder for FF, Bjarne Hodne hadde bak seg 10 år som prodekan og dekan ved Universitetet i Oslo, deretter ble han leder av "Program for kulturstudier" ved NFR og av den nasjonale styringsgruppen for ”Museumsprosjektet”. Hans seks år som leder av FF (2007–2012) var avslutninga på en karriere som professor-byråkrat.

Universitetsstyrerepresentant ved UiO Kristian Gundersen annonserte for ei tid siden at han ville fremme et forslag om et forskerombud fordi forskernes fagforening ikke tar på alvor de problemene universitetsforskere møter som følge av at universitetene blir stadig mer byråkratisert. Aaslestads eneste kommentar var at ”professorer klarer seg, skulle man tro”. Her snakker han åpenbart om seg selv.

Menige professorer klarer seg ikke selv i kampen mot politikere og byråkrater. Undertegnede ble avskjediget på initiativ av universitetsdirektør og dekan etter vedtak i et universitetsstyre der de ansatte var i mindretall. Forskerforbundet ble nøytralisert ved at medlemmer organiserte en underskrifts- og utmeldelseskampanje dersom FF støttet undertegnede. Resultatet av dette doble presset var en rent økonomisk støtte og til slutt ikke engang det, og som ikke førte noe sted hen. I dag har direktøren ved UiO presedens for at hun med støtte fra departementsoppnevnte, eksterne representanter i styret kan avskjedige professorer.

Jeg har bedt FF om hjelp til å få avklart med UiO hva det i praksis innebærer å bli avskjediget, dette var jo første gang det skjedde. Universitetsdirektøren sendte meg etter avskjeden et brev om at jeg ikke lenger fikk vise meg ”på min gamle arbeidsplass”. Jeg hadde over 300 000 til gode fordi instituttet hadde pålagt meg undervisning utover arbeidsplikten, den summen ble konfiskert. Som pensjonist får jeg ikke benytte instituttets felles pensjonistkontor, eller instituttets kopimaskin og IT-tjenester slik andre pensjonister får. Hvilken hjemmel har Bjørneboe for alt dette? Jeg opptjente meg jo retter gjennom 15 års ansettelse.

Da undertegnede med representanter for FF like etter avskjeden ba om et møte om slike saker, møtte Bjørneboe opp med et følge av 6–7 forskremte underdirektører, som hun etter tur pekte på og ga ordet, vi kom ikke i noen dialog. Jeg fikk deretter vite fra FF at de kun ga hjelp i arbeidsforhold, og når en var avskjediget fikk en ordne opp i problemene med den tidligere arbeidsgiveren selv. Universitetsdirektøren har vært fri til å skape de presedensene hun selv ønsker.

Vitenskapelig ansatte ved universitetene kan i dag ikke vente støtte verken i universitetets representative organer eller hos fagforeningen når motstanderne er mektige byråkrater. Politikernes og byråkratenes kamp mot ”professorveldet” har vært en kjempesuksess. Vitenskapelig ansatte ved universitetene trenger nå en fagforening som fungerer!

 

 

 

Emneord: Arbeidsforhold, Arbeidsmiljø, Personalpolitikk Av tidligere professor ved UiO, Arnved Nedkvitne
Publisert 11. mars 2015 16:48
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere