Det nye nomenklaturet

Vi vet hva slags rovdyr vi kan risikere dersom ledere kommer på plass gjennom ikke-demokratiske prosesser, skriver Arve T. Thorsen.

SKIFTET MENING: Arve T. Thorsen er ikke lenger for tilsatte ledere ved Universitetet i Oslo.

Foto: Privat

Den siste tiden har debatten på ny blusset opp om valgte versus tilsatte ledere i Akademia. Jeg vil begynne med en betroelse: for få år siden var jeg for tilsatte ledere ved UiO. Riktignok bare på instituttnivå, for å modere det litt, men altså tilsatte ledere likevel.

Jeg tenkte slik jeg tror mange tenkte og kanskje fortsatt tenker, at forskjellen mellom oss ved UiO og alle andre ikke trenger være såååå stor, at tilsatte ledere er det vanlige ute i storsamfunnet og at vi her ved UiO også kanskje har godt av eller til og med fortjener profesjonelle personalledere, folk som faktisk kan lede og som ikke gjør det fordi professoren på nabokontoret har banket på og sagt at nå er det din tur.

Jeg har skiftet mening. Enkelt sagt mente jeg for noen år siden at det var verdt å prøve ut dette med tilsatte ledere. Nå har vi gjort det. Vi har sett, vi har erfart og vi har lært. Og konklusjonen er kanskje litt kjedelig: noen av oss har faktisk hatt gode erfaringer, fordi mange flinke folk tross alt har kommet inn i lederstillingene rundt om og gjort en så god jobb de bare har kunnet. Flinke folk blir jo ikke mye dårligere av å være tilsatt enn av å være valgt.

Men så er det vi andre, da. Vi som har sett de andre lederne som har kommet på plass gjennom det nye regimet. Det er snakk om universitetsledere av en helt ny rase, personer som aldri ville ha blitt valgt, men som altså ble og blir ansatt. De er heldigvis i mindretall foreløpig, men det blir stadig flere av dem og de gjør stor skade. Vi snakker om Homo newpublicmanagementus. Den har som alle nye raser blitt til gjennom en utilsiktet og tilfeldig mutasjon, som sammenfaller i tid med perfeksjoneringen av sektorens nye system for målstyring, de er blitt til i måltallenes tid.

Rasen har flere karakteristiske kjennetegn:

1.  De interesserer seg lite for mennesker, men desto mer for excelark. De oppfatter enkeltpersoner som en blanding av råvarer og tannhjul. 2. De har allerede omfavnet moderne HR-prinsippers tenkning om den kollektive begeistrings nødvendighet og behandler ubegeistrede medarbeidere som rusk i maskineriet og bruker tjenestlige tilrettevisninger mot alle som tør å si fra og stå opp, for noe som helst.  3. De styrer, jaddajadda - heftig og begeistret, men de leder ikke. For ledelse er noe annet enn å sysle med excelark og gjøre folk oppmerksomme når det de gjør ikke får formelen i excelarket til å gå opp. Ledelse er å få mennesker til å trives og gjøre så godt de kan ut fra de forutsetninger de har.

Nå skal vi ikke på noen måte påstå at alle valgte ledere ved UiO tidligere har gjort det. Poenget her er at vi nå har noen erfaringer vi ikke hadde før. Vi vet hva slags rovdyr vi kan risikere dersom ledere kommer på plass gjennom ikke-demokratiske prosesser. Denne rasen ville aldri ha blitt valgt, for slike personer er UiO-ansatte kloke nok til ikke å støtte, men de blir altså tilsatt.

Det blir de, av flere grunner. For det første fordi målstyringssystemet gjør det fristende for dekaner og andre å ansette folk som først og fremst er flinke med tall. Da er det ikke så viktig å kunne håndtere hele mennesker. Da kan man kanskje fint være et excelark med nypressede bukser eller nystrøket skjørt.

Men det er en grunn til, som er den vondeste, nemlig at det er ganske få søkere til nesten alle disse høyt gasjerte og nokså mektige stillingene. Det er så å si bare de som uansett kunne ha stilt til valg, nettopp fordi de er UiO-ansatte, som søker. Da kan man kanskje tenke at det er jo bra. Men det er det slett ikke nødvendigvis.

For i den prosessen som venter, med søknader, CV, intervju og en tung hånd på rattet ved dekanen eller en av hans eller hennes håndgangne, dukker eksemplarene av arten homo newpublicmanagementus opp. De ville aldri, aldri, aldri ha blitt valgt av sine kolleger. De ville heller ikke fått noen lederstilling et annet sted, de har jo null erfaring.

Men de blir ansatt her, fordi de formidler følelsen av å få excelarket og formlene til å gå opp og på den måten gjør hverdagen lettere for lederne over seg i sin årlige styringsdialog, hvor tallene skal gås igjennom og skryt utdeles.

De blir tilsatt, ikke med mandat nedenfra, men med lojalitet oppover. Der hvor valgte ledere på sitt beste var og er lokale landsbyhøvdinger som holder oppe en lokal identitet og gir de ansatte følelsen av å være beskyttet og trygge mot omverdenen, er de nye lederne lojale guvernører for sentralmakten i provinsen, som trenger dem sårt.

Det er dette som i sum skaper den perfekte biotop for vår nye rase. De får den makten de gjerne vil ha, og skjer det noe på grunnplanet kan de også være sikre på at de får den beskyttelsen de vil ha. Fakultetenes HR-avdelinger står klare til å komme dem til unnsetning når noe skjer, med innkalling til samtaler, strenge blikk og irettesettelser og kanskje tilrettevisninger om de føler for det eller vår rase har bedt om det. Da får de nemlig det.

Det vi har fått er et nyføydalt system som gir en viss type ledere svært fritt spillerom, samtidig som demokratiske arenaer for påvirkning og justering er nesten helt forsvunnet. Rovdyrene har så å si fritt leide.

Noen av oss er heldige, de har ikke opplevd den nye rasen, i hvert fall ikke selv. Andre har det og føler det på kroppen hver dag. De forteller også om det til andre.

Derfor er det ikke rart at et opprop om valgte ledere, som det vi hadde nå i sommer får så stor oppslutning, på kort tid. For noen dreier det seg om en ryggmargsrefleks, som går på at i hvert fall rektor skal være valgt og at det beste ville være om vi fortsatt kunne velge egne ledere.

For andre av oss går det på ren empiri: vi ser hva som skjer og at vi trenger i hvert fall én skanse mot den nye rasens makt og utbredelse. Parallelt gleder vi oss over, eller bør gjøre det, at vi tross alt har beholdt åpningen for at vi fortsatt kan velge lokalt om vi vil gå inn for valgt eller tilsatt leder.

Vi har lært nå.  Vi stopper nå. Før et eksemplar av den nye rovdyrrasen blir tilsatt rektor ved UiO og vi ikke lenger har noen skanser igjen mot det nye nomenklaturet.

 

 

Emneord: Personalpolitikk, Universitetspolitikk, Arbeidsforhold Av mangeårig tillitsvalgt ved HF, styremedlem NTL UiO, Arve T. Thorsen
Publisert 6. aug. 2015 12:36 - Sist endra 6. aug. 2015 14:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere