Strukturens sammenbrudd

Etter mitt syn blir utestengelsen av Ruth V. Fjeld skjult bak en formell beskrivelse som ikke har noe med virkeligheten å gjøre, skriver Heidi Stakset.

Saken om professor Ruth Vatvedt Fjeld er foruroligende, med tanke på prosessen rundt hennes stilling og kommentarene som fulgte etter hennes avgang. Viser historien at vi har å gjøre med et stykke mobbekultur? Kan kulturen være en konsekvens av en nyliberalistisk tenkning som utløser en strukturell, faglig og humanistisk krise?

Professoren ble, med ett, fratatt ansvaret for forskningen som var knyttet til stillingen som prorektor, leser vi. Dette skjedde ved at en ekstra viserektor 2 overtok oppgaven. Hvor mye lar seg ikke utlede av dette? Hvilke planer ble lagt? Vitner de ikke om en vilkårlighet som styres ut fra ledelsens selvkretsing med det formål å opprettholde denne? Ruth V. Fjeld ble ved valget som prorektor underlagt en prosess som var fullstendig uventet. Plutselig var en ny stilling opprettet, som satte punktum for hennes ansvarsområde. Slik fratas den kvinnelige professoren fra HF mulighet til avansement og rektorat.

For det andre – og dette punktet henger sammen med det første – ble prorektor unndratt arbeidsoppgaver. Slik ble hun fagmessig – og muligens sosialt – isolert i gruppen. Er ikke angrepet på personen grunn til at det har kommet så mange reaksjoner i etterkant? Reaksjonene viser imidlertid at lederne formidler følelsesmessige fraser som hindrer dem i å se personen og gå i dybden av saken. Uttalelsene til rektor bidrar også til å tåkelegge prosessene og legge grobunn for motsetninger, noe jeg skal komme tilbake til.

Styret famler litt i mørket når det gjelder opphavet til avgangen. Rektor uttaler at han er lei seg. Hvorfor? kan vi spørre da. Fordi prorektor ble fratatt ansvarsoppgaver? Hvorfor rettet han ikke opp uretten dersom han virkelig kjente samvittighet og anger? I stedet kunngjør ledelsen at Ruth Fjeld trekker seg etter «personlig overveielse». Det kan ses som et forsøk på å omgjøre saken til en personalsak, når ledelsen i tillegg føyer til at det er synd at hun «føler det slik». De tar her avstand fra Ruth V. Fjeld, slik de gjorde da hun ble fratatt ansvarsområder.

Kristian Gundersen hevder at «prorektorvervet er et sidespor». Mener han at stillingen er uten betydning? Hvorfor oppretter da styret/rektor en ekstra viserektor 2? Det kan være grunnen til at prorektorer «ofte føler seg litt utenfor», slik Kristian Gundersen hevder. Etter mitt syn blir utestengelsen av Ruth V. Fjeld skjult bak en formell beskrivelse som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Tidligere viserektor Doris Jorde sier at hun «ikke kjenner seg igjen i Ruth Fjelds beskrivelse i det hele tatt». Dette hindrer henne i å gå inn i sakens materie, ettersom det krever at vi ser saken fra Ruth Fjelds ståsted.

Ole Martin Nodenes, bruker, i likhet med rektor, følelsene når han uttaler seg om Ruth Fjeld. Følelsenes språk er ladet, og det kan påvirke prosessene som foregår i det ubevisste. Det ubevisste må oversettes slik at meningen nettopp ikke faller på siden. Nodenes uttaler i likhet med rektor: «Det er overraskende og leit at ho ga seg etter så kort tid». Å hevde at hun «ga seg» stempler en svakhet ved henne. Vi kan godt si faktum: «Det er feil at hun ble fratatt sentrale ansvarsområder». Uretten blir i stedet omdefinert til en mangel ved henne: «hennes mangel på framskoten rolle, formelt og uformelt».

Det er en krevende oppgave å være god leder. Det forutsetter innsikt i, og forståelse av, språklige og mentale prosesser. Det handler om å reflektere over hvorfor vi handler som vi gjør, og være bevisst grensene slik at vi ikke trår over dem. Dersom en leder underkjenner en person, vil flertallet følge etter. Et ekko av fraser og vemod som lederen legger føringer for, hindrer styret i å se personene og gå i dybden. Etter at Ruth V. Fjeld ble skjøvet til side, proklamerer rektor det sterkere båndet til den nye prorektoren. Han hevder at han har «stor tru på Ragnhild Hennum», som han har samarbeidet med i flere år, i «et godt spor». Hva tenker Ruth Fjeld når hun leser denne uttalelsen, da?

Emneord: Universitetspolitikk, Arbeidsforhold, Personalpolitikk Av lektor Heidi Stakset
Publisert 19. mai 2014 12:52 - Sist endret 23. mai 2014 09:54
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere