Kjøper seg inn i Microsofts egen verden

Når infrastrukturen fornyes og det hevdes at Exchange vurderes som den beste løsningen uansett hva slags epostprogramvare eller gruppevareklienter folk vil ha, har vi nå et eksempel som tyder på at prosessen kan være drevet ut ifra en annen forutsetning: at noen vil ha utbredt bruk av Outlook og de vil ha "hele pakken".

Uniforum omtalte nylig progresjonen i en prosess for å velge og så innføre en gruppevareløsning: et system som mottar, lagrer og sender e-postmeldinger og som tillater lagring og deling av informasjon som avtaler og møter. Prosessens konklusjon var at universitetet skulle innføre Microsoft Exchange og dermed skifte ut vesentlige deler av institusjonens infrastruktur for e-post, overføre lagrede meldinger til den proprietære Exchange-løsningen, og flytte brukere til nye programvarer og systemer. Arbeidet viser seg å være forsinket ,og innføringen av systemet utsettes nok en gang. Samtidig reagerer mange på prosessen og beslutningen.

I Uniforums nettutgave kom en ansatt i administrasjonen med en respons på kritikk rettet mot prosessen. "For å gjøre min jobb best mulig ønsker jeg å bruke det beste verktøyet," og det kan vi ikke klandre den personen for: Jeg vet at jeg kunne valgt andre verktøy i min tid hos UiO, men jeg hadde vel ikke tilgang til den øverste sjefen for å få akkurat det jeg ville ha. Så fortsetter debattanten: "Jeg har ikke funnet noen bedre mail-verktøy enn Outlook, og dermed må vi ha Microsoft Exchange."

Hvis man vil ha Outlook og virkelig tror at det duger, bør det vel holde kun å ønske det produktet. Så hva har Exchange å gjøre med saken? Hvorfor krever noen innflytelse på infrastruktur: et seperat operativt område? Hvis noen skulle uttale "jeg har ikke funnet noen bedre måte å pendlepå  enn i min Ford Mondeo, og dermed må alle pendle med bil, helst Ford", ville det virket som et pinlig utsagn som overhodet ikke ville blitt tatt seriøst, spesielt om det ble fulgt opp med at "Ford skal dermed drive byens offentlige transportsystem."

Det kan godt vise seg at folk overtales om at "den beste opplevelsen" forutsetter at alt må skaffes hos Microsoft, uten videre begrunnelse. Men her må man innse at det er Microsofts forretningsmodell å tvinge kunder til å opptre slik, for så å slippe integrasjonsproblemer som Microsoft selv har skapt. (Derfor ble selskapet bøtelagt i EU, til og med for ikke å etterkomme tidligere juridiske avgjørelser.) Dermed, når folk insisterer på Outlook (med eller uten begrunnelse), blir konkurransegrunnlaget i andre ledd svekket fordi konkurrentene jo må tilpasse seg et produkt som helst vil snakke med andre Microsoft-produkter. Til slutt tar mange den enkle "løsningen" med å kjøpe seg dypere inn i Microsofts egen verden og så stå dypere i gjeld til selskapet.

Når infrastrukturen fornyes og det hevdes at Exchange vurderes som den beste løsningen uansett hva slags epostprogramvare eller gruppevareklienter folk vil ha, har vi nå et eksempel som tyder på at prosessen kan være drevet ut ifra en annen forutsetning: at noen vil ha utbredt bruk av Outlook og de vil ha "hele pakken". Det er spesielt interessant at prosjektlederen omtaler løsningen som "Microsoft Outlook Exchange": man kunne tro at det var sluttresultatets betegnelse helt fra starten av.

"Jeg gleder meg til omleggingen," avsluttes kommentaren. Imidlertid har andre ikke så mye å glede seg til. Brukere som ikke ennå er påtvunget Windows-plattformen måtte vente hele fem måneder før de fikk høre hva slags programvare de får lov til å bruke; de blir sikkert presset fra forskjellige hold til å bruke Windows-baserte løsninger i fremtiden. Og infrastrukturarbeidet er kraftig forsinket og innebærer datamigrasjonsaktiviteter som kunne vært unngått om folk ikke måtte ha Exchange, samt en prosess som konverterer innhold fra den forrige proprietære løsningen folk måtte ha: Lotus Notes.

Når en tilfeldig debattant omfavner den forenklede visjonen om å ha "hele pakken" må man rette blikket mot dem som har stått for feilinformeringen i denne saken. Når de som sitter med det endelige ansvaret for prosessen, belaster organisasjonen på denne måten, begrunner avgjørelser med rasjonaliseringsretorikk og avfeier gjennomtenkt kritikk som en distraksjon fra det de tilsynelatende bare må ha, så må de tåle at deres egen autoritet ikke lenger tas på alvor heller.

 

Av Paul Boddie, tidligere ingeniør ved Bioteknologisenteret, UiO
Publisert 19. des. 2013 12:50 - Sist endret 2. sep. 2014 14:05

Paul>Til slutt tar mange den enkle "løsningen" med å kjøpe seg dypere inn i Microsofts egen verden og så stå dypere i gjeld til selskapet.

That seems to be the whole point..... Browsing through the (rather strangely entitled) UIO page ``Microsoft Moments'' (MS-momenter),

 

http://www.usit.uio.no/prosjekter/nike-implementasjon/arkitektur/referater/ms-momenter.html

 

one learns that "MS kan stille med spesial-kompetanse for a  for å validere/kvalitetssikre deler av vår prosess og beslutninger"  (as an "andre bidrag fra MS"). I guess a more sober formulation is that the university has the possibility to pay money to get in some external competence. The word "premium" does not sound cheap to me, though. One might also wonder which of UiOs beslutniger and processes are planned to get handed over to an external, foreign company.

 

Anyway, I agree with what's said in this leserinnleg and the dream-list at the MS-momenter about  "what else could we get on a shopping tour at MS" shows that indeed, the whole package is much much  more that "Outlook is a cool thing to have on my desktop", despite the fact that it's sold as "we give the users what they want, and they like outlook".

 

 

Martin Steffen - 20. des. 2013 15:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere