Forskjellsbehandling av pensjonerte professorer

Bjørneboe og Syvertsen opplever nok i dag at mange mener de har vist sviktende dømmekraft i den måten de har håndtert saken min på, noe som motiverer dem i ønsket om å fjerne undertegnede mest mulig fra forskningsmiljøet på Blindern, også som pensjonist.

Da jeg ble avskjediget som professor i 2009, var det første gang dette skjedde. Derfor hadde kriteriene for en slik avskjed prinsipiell interesse, noe de også fikk. Men flere spørsmål har prinsipiell interesse: mister en avskjediget professor som pensjonist retten til å bli likebehandlet med andre pensjonerte professorer ved UiO? Universitetsdirektør Bjørneboe og dekan Syvertsen, som var drivkreftene bak avskjeden, mener det. De to har på eget initiativ gjort sitt ytterste for å omsette sin mening i praksis og derved skape en presedens. Dersom jeg hadde bedt dem om en begrunnelse, ville de antakelig som vanlig svart at de bare følger juridisk bindende regler uten å vise til hvor disse reglene er å finne. Jeg har konsultert Forskerforbundet, og de sier at det ikke finnes juridiske regler om dette. Alt Syvertsen og Bjørneboe foretar seg i saken, er politiske handlinger der de bruker egen dømmekraft.

Jeg var ansatt som professor ved UiO i 15 år, og opparbeidet meg da retten til å bli likebehandlet med andre professorer som pensjonist. Historieseksjonen ved IAKH har et større pensjonistkontor der pensjonerte professorer får tilbud om plass. De kan da bruke instituttets infrastruktur (kopiering, nettilgang, datahjelp) på lik linje med fast ansatte. Det styrker forskningsmiljøet ved instituttet, etter at jeg ble avskjediget i 2009 har jeg utgitt to monografier og arbeider med en tredje. Den eneste relevante begrunnelsen domstolene fant for den avskjeden Syvertsen og Bjørneboe hadde arbeidet fram i Universitetsstyret, var at jeg ikke hadde møtt på møter Syvertsen og andre ledere innkalte meg til. Det hadde vært greit å få vite om Universitetsstyret mener det å ikke møte på møter, diskvalifiserer fra å sitte på et pensjonistkontor? Eller har kanskje dette bruddet med prinsippet om likebehandling lite med min person å gjøre, men heller skal ses som et forsøk på å skape presedenser, slik at framtidige avskjeder skal framtre mest mulig skremmende for ulydige professorer?

Ved instituttet aksepterte jeg å undervise og veilede langt mer enn jeg hadde plikt til for å opprettholde en forsvarlig tilbud i mitt fagfelt. Da jeg ble avskjediget, hadde jeg opparbeidet meg et overskudd på undervisningsregnskapet som tilsvarte tre semesters undervisningsplikt, omgjort i timelønn på det tidspunktet tilsvarte det kr. 300 000. Jeg regnet selvsagt med å få avspasere når forholdene tillot det, og andre professorer har da også fått godtgjørelser for dette. Jeg ble forskjellsbehandlet ved at Syvertsen og hennes underordnede ganske enkelt strøk min overtid. Da jeg ba Universitetsstyret om godtgjørelse, nektet Ottersen å legge saken fram for Universitetsstyret, og ga i stedet full støtte til Syvertsen. Dette var igjen en politisk avgjørelse. På HF har i dag professorer og amanuenser med ulike administrative verv gitt seg selv omfattende fritak fra undervisning, friår etter endt verv, og til dels betydelig høyere lønn enn vanlige professorer. Det foregår omfattende, økonomiske overføringer fra UiOs budsjett til SFF og SFF-finalister. Dette var bakgrunnen for at jeg og andre med ansvar for fagmiljø var og er nødt til å jobbe gratis overtid.

Bjørneboe og Syvertsen opplever nok i dag at mange mener de har vist sviktende dømmekraft i den måten de har håndtert denne saken på, noe som motiverer dem i ønsket om å fjerne undertegnede mest mulig fra forskningsmiljøet på Blindern, også som pensjonist. Kampen for forskjellsbehandling av meg blir derved også et forsvar for de tos dømmekraft. Nåværende instituttstyrer er innsatt av Syvertsen, og han og andre som gikk ut i saken, vil ha samme interesse. Denne forskjellsbehandlinga vil danne presedens og har derfor prinsipiell interesse. Den er altfor viktig for framtidige professorer til at den kan overlates til dømmekrafta til enkeltpersoner mange har begrenset tillit til.

 

Av tidligere professor Arnved Nedkvitne
Publisert 25. jan. 2013 12:19 - Sist endret 2. sep. 2014 14:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere