TIK: Vi trenger kritikk

Med utgangspunkt i Fjordmans masteroppgave kommer Slaatta med en grunnleggende kritikk av et europeisk masterprogram som har fungert godt i 20 år. Vi har lest Slaattas fremstilling nøye og vil påpeke noen misforståelser og fagfeil.

I siste nummer av Uniforum reiser Tore Slaatta spørsmål om krav til utdanning på masternivå ved UiO, særlig hvilke krav som stilles til masteroppgaven. Dette er et tema som fortjener en skikkelig diskusjon. Bakgrunnen for Slaattas utspill er at han har lest masteroppgaven som Peder Are Nøstvold Jensen (Fjordman) leverte til TIKs europeiske masterprogram i 2004. Slaatta mener den aldri skulle blitt godkjent.

Det kan ofte være en god pedagogisk innfallsvinkel å ta utgangspunkt i det konkrete for å drøfte utfordringene vi står overfor. Vi er enige med Slaatta i at dette er en dårlig masteroppgave med mange faglige svakheter, sett med dagens briller. Det er imidlertid vanskelig å vite hvordan oppgaven ble vurdert i 2004, og som Slaatta sier, kan det også ha skjedd at han også har «vore med på å godkjenna oppgåver som ikkje toler nærlesing i ettertid». Dette kan vi også være enige om.

Med utgangspunkt i denne ene masteroppgaven kommer Slaatta imidlertid med en grunnleggende kritikk av et europeisk masterprogram som har fungert godt i 20 år. Programmet har over tid fått god vurdering i evalueringer, god respons fra studenter og internasjonal anerkjennelse. Undersøkelser av arbeidsmarkedet tyder også på at kandidatene fra dette programmet får raskest jobb og høyest lønn av kandidatene på HF og SV.

Vi har lest Slaattas fremstilling nøye og vil påpeke noen misforståelser og fagfeil som vi mener har betydning for den helhetlige vurderingen av dette masterprogrammet:

  • Slaatta skriver at Bologna-prosessen førte til reduserte krav til masteroppgavene i programmet, og at bare «på den måten kunne UiOs studietilbod koma med i ein europeisk master». Masteren som Slaatta refererer til, kom i gang i 1993, mens Bologna-prosessen startet i 1999. Drivkraften bak den nye masteren var et ønske hos forskere ved flere europeiske universiteter om å lage et kvalitetsstudium. Målet var å lage en integrert mastergrad ved at forskergrupper på europeiske universiteter samarbeidet om pensum, undervisningsopplegg, utvekslet lærere og studenter og gjennomførte felles sensurering.
  • Slaatta mener at det var «eit krav at studentane måtte studera i minst to land». Dette har aldri vært et «krav», men et tilbud til norske studenter om å skrive masteroppgave i et godt og relevant forskningsmiljø ved et annet universitet. Ideen var altså å utnytte spisskompetanse ved hvert universitet til å gi våre studenter et faglig tilbud som vi selv ikke var i stand til å tilby.
  • Videre uttaler Slaatta at «mange av studentane ynskte berre å gjera seg ferdige med studiet på kortast mogleg tid» og at «heller ikkje opptakskrava var særleg klare i starten, verkar det som.» Vår erfaring er at dette programmet har hatt et spesielt stort antall dyktige, sterkt engasjerte og motiverte studenter. Det har ikke vært tvil om opptakskriteriene til programmet i forbindelse med oppstarten i 1993, og heller ikke i det tidspunktet som Slaatta omhandler i 2003.
  • Slaatta mener videre at sensorene ikke kjente til kriterier for karaktersetting og at de derfor «ikkje skulle vurdera oppgåva så strengt som ei vanleg masteroppgåve». Det fantes skriftlige kriterier for vurderingsarbeidet utarbeidet for det internasjonale masterprogrammet. De var tilgjengelige på programmets webside, og sensorer fikk også tilsendt informasjon om dette.
  • På ett punkt gir Slaatta en positiv kommentar til programmet relatert til oppgaven som er utgangspunkt for kritikken: «Han fekk rett nok ein dyktig rettleiar». Studiet utviklet tidlig et samarbeid med flere dyktige forskere utenfor egen enhet og også utenfor universitetet til å veilede innenfor sine spesialfelt. Dette var en metode for å sikre kvalitet i veiledningen av masteroppgaven.

Alle programmer har svakheter, og vi er enige med Slaatta i at det er behov for kontinuerlig arbeid med forbedringer. Vi trenger en internfaglig kritikk av utdanningstilbudene vi har ved UiO, og vi ønsker også spesielt velkommen kritikk av vår egne studier. Vi er også åpne for å informere om hvordan programmene gjennomføres, hvis dette ikke er tydelig fra informasjonen på websidene våre.

Emneord: Media, Internasjonalisering, Studentforhold Av senterleder Jane Summerton og professor Olav Wicken ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK)
Publisert 19. des. 2012 11:22 - Sist endret 2. sep. 2014 14:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere