UiO i Aserbajdsjan og UDs utdanningsstrategi

Uniforum har satset stort og gitt et mangefasettert bilde av det pågående samarbeidsprosjektet mellom Azerbaijan University of Languages (AUL) og UiO. Det er en stor satsing – prosjektet er i gang på sjette året, visstnok UDs dyreste prosjekt i Aserbajdsjan. Nå er det på tide å se nærmere på våre erfaringer og bruke dem i en nødvendig debatt om veien videre for utdanningssamarbeid innen Eurasia.

UiOs Aserbajdsjanprosjekt har som konkret mål å bygge opp et bærekraftig regionsstudium om Skandinavia med vekt på Norge. Det vil blant annet si kompetansebygging i regionsfag, opplæring av norsklærere og utvikling av et skandinavisk bibliotek. En av oppgavene vi står overfor nå, er å støtte opp om lærere som er tatt opp på landets nye doktorgradsprogram og ønsker å skrive avhandlinger relatert til Norge.

På det mer generelle planet er det et mål å bidra til Bologna-prosessen i Aserbajdsjan, fordi landet ønsker å bli en del av det europeiske systemet for høyere utdanning. Blant metodene er reformforsøk i undervisning og eksamen og kursvirksomhet blant universitetslærere. Tanken er at aserbajdsjanske utdanningsmyndigheter skal dra nytte av disse erfaringene og – om de er vellykkede – innføre tilsvarende i større målestokk.

På høyeste nivå er det et mål å bidra til samfunnsutviklingen, til den demokratiseringsprosess som er ønsket av aserbajdsjanske myndigheter og som vi hilser velkommen.

Ikke uventet er dette vanskelig å få til i praksis, og vanskeligere jo høyere vi kommer oppover i målhierarkiet. Og hvorfor er dette så vanskelig?

Forskjellige kulturer

Ett svar er relatert til samarbeidslandet. Som en tidligere sovjetrepublikk har Aserbajdsjan en annen arv å bære på enn vi. Om UiO skal kunne bidra til utdanningsreform og Aserbajdsjans tilpasning til det europeiske systemet, må vi gjøre oss kjent med landets utdanningssystem. Dette er ikke en kompetanse som norske universiteter sitter inne med; den må utvikles under prosjektets gang. Det er en krevende oppgave å skaffe seg innsikt i et slikt system, som jo også er i utvikling. Og skal vi bidra til samfunnsutviklingen, må vi gjøre oss kjent med samfunnssystem, kultur og politikk i samarbeidslandet, og vi må holde oss oppdatert.

Også arbeidsmåtene er forskjellige, og arbeidet organiseres på ulike vis. Vi har innført saksliste og omforent referat i møter på høyere nivå på universitetet, noe jeg tror har falt i god jord. I hvert fall gjorde det våre frustrasjoner mindre. Ledelsesprinsippet er uvant: toppstyring, dvs at beslutningsnivået på universitetet er rektor – det gjelder både smått og stort. Det er vanskelig for oss å forstå dette systemet, der bl.a. personlige kontakter er så viktig. Ikke lettere er det for samarbeidspartneren å forstå vårt system med delegering.

Forbedringspotensial i Norge

Et annet svar er relatert til forhold i Norge. Slik det fungerer i dag, er UDs oppfølging stort sett begrenset til administrative og budsjettmessige sider. Målstyrt planlegging setter fokus på konkrete aktiviteter som lett kan kontrolleres. Innhold og politiske intensjoner følges bare opp i begrenset grad. Da har delegasjonen gått for langt, for det kan ikke være UiOs oppgave å forvalte dette på egenhånd.

Oppfølgingen fra UD har i stor grad vært knyttet til Norges ambassade i Baku. Den har vært personavhengig og preget av manglende kontinuitet over tid.

Som projektleder har jeg hatt spennende og givende år. Jeg tror prosjektet har resultert i et velfungerende studium og et godt eksempel for den aserbajdsjanske utdanningssektoren. Jeg mener at det vi har gjort i Aserbajdsjan, vil stå som et godt eksempel på vellykket samarbeid. Men jeg tror videre at UD i liten grad vil kunne nyttiggjøre seg erfaringene vi har gjort oss. Det er en diskrepans mellom uttalte store, politiske målsettinger og en oppfølging som legger vekt på økonomi og oppfyllelse av delmål. Det kan ikke være slike kriterier som skal brukes for å vurdere om et prosjekt er vellykket eller ikke. Resultatet blir at nye, lignende prosjekter vil måtte starte på nytt igjen. Dette betyr i sin tur at et dyrt prosjekt bare vil ha begrenset nytteverdi for UD som oppdragsgiver.

 

 

Av Vibeke Roggen prosjektleder Universitetet i Oslo
Publisert 23. feb. 2012 13:02 - Sist endret 2. sep. 2014 14:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere