SFF-prosessen: Grunner til bekymring

Å bryte tausheten er ubehagelig og kanskje risikabelt. Det kan lett oppfattes som utidig kritikk av en konkurrent. Men vi vil understreke at vår kritikk gjelder selve prosessen, ikke personer eller søkergrupper.

Jeg skriver dette innlegget i egenskap av leder for en søknad om et nytt senter for fremragende forskning (SFF). Vi har sett oss nødt til å klage til Forskningsrådet (NFR) på behandlingen av vår søknad, og dette ble tatt opp i siste nummer av Uniforum. Nå skriver jeg på vegne av og i samråd med gruppelederne som står bak søknaden, og etter oppfordring fra Uniforum. Vi vil med dette gjøre vårt til å belyse den viktige SFF-prosessen på en saklig måte, og håper at det kan bidra til forbedringer.  

Den 12. oktober ble jeg oppringt av Uniforums journalist som hadde funnet vår klage på SFF-prosessen i UiOs post. I samråd med andre i vår SFF-gruppering ga jeg svar som kom på trykk 18. oktober. Vi gikk altså ikke selv til avisen med saken. Vi tok heller ikke opp spørsmålet om rektors habilitet og rolle i vår opprinnelige klage til NFR. Grunnen til at dette senere kom opp, var at NFR selv i sitt svar til UiO insisterte på at rektor selv skulle håndtere vår klage, enda rektor er sterkt knyttet til en konkurrerende SFF-søknad. Men det er naturligvis viktig at pressen retter et kritisk søkelys mot slike prosesser; særlig da det her står om milliarder og det er fremkommet misnøye og tvil. Offentligheten har et berettiget krav på klarhet, og vi bør alle bidra til å gi svar. Det er et problem at forskere sjelden vil stå frem med noe som kan oppfattes som kritikk av de institusjonene som vi alle er avhengige av.

Som det fremkommer i Uniforum, kan både UiOs og NFRs håndtering av SFF-søknadene dessverre vekke bekymring. At UiOs forskningsdirektør etter samråd med rektor frarådet alle søkere som ønsket å klage, å gjøre det, kan virke merkelig, særlig da han senere også ville stoppe vår klage mot vår vilje. Men da saken ble tatt opp med UiOs styre (som deretter påpekte at forskningsdirektøren ikke kunne hindre klagen), gikk han med på å unnlate å trekke klagen. Dessverre lyktes han i å avverge andre søkeres klager, mot deres ønske, før uttalelsen fra UiOs styre. Slik motbør fra ledelsen mot noen av UiOs egne SFF-søkere virker uheldig, gitt ledelsens tilknytning til en konkurrerende SFF-søknad.

Andre har allerede påpekt svakheter i NFRs SFF-prosess (se prof. Helge Holdens innlegg i Bladet Forskning, sept. 2012). En tydelig svakhet (som Holden også påpeker) er at hvert ekspertpanel, som foretar den faglige ekspertvurderingen, bare ser en eneste søknad og derfor ikke kan sammenligne søknader. Den avgjørende sammenligningen mellom konkurrentene skjer først på neste trinn, i fagkomiteene (for oss, komiteen for Life Sciences), som imidlertid mangler spisskompetanse på et av de mest aktuelle fagområdene, basal nevrobiologisk grunnforskning. Dette gjør prosessen sårbar. Prosessen kan svikte dersom ulike ekspertpanel, som altså arbeider hver for seg og ikke kan sammenligne søknader, setter karakterer med ulik strenghet, overser viktige momenter, eller blir påvirket. (At ekspertene ikke er anonyme, kan gjøre dem sårbare overfor mektige grupper.) Og fagutvalgene, som mangler tilsvarende spisskompetanse, kan lett overse en slik svikt.

Er denne bekymringen rent hypotetisk, eller finnes det noe som tyder på at viktige momenter faktisk kan ha blitt oversett? For å belyse dette, ser vi oss nødt til å nevne et konkret eksempel. Om man ikke kan vise til et eneste eksempel, blir neppe en prinsipiell kritikk tatt alvorlig. Her er et vi kjenner fra vårt fagområde: En søknad innen hjerneforskning er gått videre til finalen til tross for at lederen hovedsakelig har forsket på bakterier – sikkert meget dyktig på sitt felt, men mangler altså tydeligvis fremragende forskningsbakgrunn innen «sitt» SFFs fagområde, hjerneforskning. Dette, som fremgår av offentlige publikasjonslister (PubMed), vekker undring i miljøet, da det står i kontrast til et av NFRs hovedkriterier: Et SFF skal ha en faglig sterk ledelse som har en høy grad av faglig selvstendighet. I tillegg understreker NFR: «Det er klare forventninger om fornyelse i forskningen og ikke en forlengelse av et etablert senter», men søknaden som gikk videre, er en ganske åpenbar forlengelse av et etablert senter.

Vi har lenge tiet med dette og nøler med å nevne et slikt konkret eksempel. Å bryte tausheten er ubehagelig og kanskje risikabelt. Det kan lett oppfattes som utidig kritikk av en konkurrent. Men vi vil understreke at vår kritikk gjelder selve prosessen, ikke personer eller søkergrupper. Ved klage til NFR nektes man å kommentere andre søknader, til forskjell fra i idrett, der det endog er legitimt å legge inn protest mot konkurrenter. Men vi mener at det ikke er riktig å tie om disse momentene, siden de kan tyde på at NFRs organer faktisk kan ha oversett høyst relevant, offentlig tilgjengelig informasjon om søkerne, eller kanskje avveket fra NFRs egne kriterier.    

      

Emneord: Forskningssamarbeid, SFF - Senter for fremragende forskning, Administrasjon Av Johan Storm på vegne av søkerne bak SFFIII-søknaden Centre for the Developing and Adaptive Brain (CDAB)
Publisert 7. nov. 2012 14:13 - Sist endret 2. sep. 2014 14:04

Min kollega og «navnebror» Johan F Storm (JFS, som noen har forvekslet med meg) påstår at en konkurrerende søknad (Healthy Brain Ageing Centre, HBAC), bare er en forlengelse av et etablert senter og har en leder uten relevant kompetanse i fagfeltet hjerneforskning. I motsetning til JFSs egen søknad (CDAB) gikk HBAC videre til SFF-finalen. JFSs innlegg vitner om en for snever forestilling om hva som skal til for å bringe hjerneforskningen framover.

Vi står foran en eksponentiell vekst i aldersrelatert helsesvikt, hvor Alzheimers og andre nevrodegenerative sykdommer er dominerende. Utradisjonell interdisiplinær tilnærming trengs for å forstå sykdomsmekanismene. HBAC er bygd over et nytt konsept, nemlig at funksjonsforstyrrelser i hjernens støtteceller (astrocyttene) er en hovedfaktor i utløsingen av nevrodegenerasjon. Senteret fokuserer på molekylære prosesser knyttet til astrocytt-membranen. Her er det mye nytt av overføringsverdi å hente i bakterieverdenen, blant annet om forstyrrelser i proteinstruktur hvor lederen for HBAC er en internasjonalt ledende forsker. Som helhet har HBAC fremragende kompetanse i nevrovitenskap, og kompetansen spenner fra atomær struktur av proteiner, til cellulær og intercellulær signalering, til nevropsykologi med funksjonell avbilding av menneskehjernen.

Jon Storm-Mathisen - 11. nov. 2012 13:44

Som instituttleder og dekan ved Det medisinske fakultet stiller vi oss undrende til Johan Storms innlegg i Uniforum 8. november. Storm poengterer at han kritiserer søkeprosessen, og ikke individer eller grupperinger, i forbindelse med klage til Forskningsrådet. Bakgrunnen for klagen er at hans søkergruppe ikke nådde opp til finalen for å få et Senter for fremragende forskning. Likevel fremstiller han identifiserbar person som uegnet til å lede en konkurrerende sentersøknad. Vi har to kommentarer til dette: 1) Vi har tillit til at Forskningsrådet er istand til å evaluere sine egne prosesser og at Storms muligheter til å gi nyttige bidrag gjennom UNIFORUM er begrenset. 2) Vi tar avstand fra den type omtale av kolleger som Storm gir i sitt innlegg. I denne forbindelse viser vi til innlegg fra Jon Storm-Mathisen med redegjørelse for den aktuelle søknaden, for de som måtte være interessert i organiseringen av den omtalte søkergruppen. Jan G. Bjålie, instituttleder, Institutt for medisinske basalfag Frode Vartdal, dekan, Det medisinske fakultet

Jan G. Bjaalie - 14. nov. 2012 10:01

At kollega Jon Storm-Mathisen forklarer og forsvarer den SFF-søknaden som han er med i (Healthy Brain Ageing Centre, HBAC), er forståelig, og hans kommentar fortjener et svar.  Vi er faktisk enige om ganske mye. Også jeg mener at utradisjonell, interdisiplinær tilnærming kan være fruktbart, og jeg har i min egen gruppe hatt stor glede av medarbeidere med ulik bakgrunn; fysikere, biologer, ingeniører, psykolog, veterinær og leger. Jeg er også hjertens enig i at interessant og nyttig kunnskap kan hentes fra bakterier og våre andre fjerne slektninger, og fremhever så ofte jeg kan de fascinerende evolusjonære sammenhengene, over milliarder av år, som finnes på molekylnivå (se f.eks. http://tidsskriftet.no/article/929013 og http://tidsskriftet.no/article/930182).      Problemet ligger ikke her, men i anvendelsen av Forskningsrådets krav og retningslinjer. Disse tilsier at fremragende forskningsbakgrunn innen senterets fagfelt er et nærmest ufravikelig krav til en SFF-leder. Poenget er at det stilles strengere krav til lederens sentrale ekspertise, enn til andre deltakeres. Når så mange av oss som kjenner miljøet også oppfatter den nye SFF-søknaden som langt på vei en forlengelse av det tidligere senteret CMBN, bygger dette på nært kjennskap (bl.a. fra mine 10 år som gruppeleder i CMBN sammen med Storm-Mathisen, Jan Bjålie og andre deltakere i deres SFF-søknad). La meg bare kort nevne at det Jon beskriver som en sentral ide i deres nye SFF-søknad, at molekylære prosesser hos bakterier kan gi ny forståelse av hjernens aldring og nevrodegenerasjon, synes å være svært lik den mest sentrale ideen som lå til grunn for vårt forrige SFF (CMBN);  selv om man nå vil fokusere på en spesiell celletype (astrocytter), snarere enn hjerneceller generelt. Lederen og andre sentrale personer i det foreslåtte SFF, som Storm-Mathisen, Jan Bjålie, og rektors (tidligere) forskningsgruppe, er også felles med vårt gamle CMBN. Johan F. Storm  

Johan Frederik Storm - 16. nov. 2012 18:13

Her er mitt svar til kommentaren fra Jan Bjålie og Frode Vartdal den 14. november. Da jeg nylig stilte spørsmål ved noen prinsipielt betenkelige sider ved Forskningsrådets og UiO-ledelsens håndtering av søknader om Sentre for Fremragende Forskning (SFF, Uniforum, 8. nov. 2012), skrev jeg på vegne av mange bekymrede forskere i vårt miljø. Vårt håp var å belyse forhold mellom prinsipper og praksis. Det er synd at instituttleder Jan Bjålie og dekan Frode Vartdal i sin kommentar (Uniforum, 14. november) dreier oppmerksomheten bort fra saken og det prinsipielle, og angriper den som reiser spørsmål. Med beskyldninger om brudd på kollegialitet gjør de det illegitimt å ytre bekymringer basert på konkrete eksempler. I likhet med min kollega Jon Storm-Mathisen, unnlater imidlertid disse lederne å nevne sine egne interesser og bånd til saken: Storm-Mathisen og Bjålie er sentrale deltakere i den sentersøknaden som har vakt bekymring. Og dekanus har naturligvis lojalitetsbånd både til sin instituttleder, Bjålie, og til sin sjef, rektor Ole Petter Ottersen, som begge er knyttet til denne søknaden. Det bør heller ikke være noen hemmelighet at den SFF-grupperingen som her kommer i søkelyset, er en av de mektigste i forsknings-Norge. I motsetning til disse lederne, har jeg imidlertid intet ønske om å fokusere på personer. Tvert imot vil jeg rette oppmerksomheten mot strukturer som trolig er den dypere årsak til problemene. Og nå uttaler jeg meg helt generelt, basert på 30 års arbeid ved UiO, ikke bare som leder for en SFF-søknad. Et åpenbart problem ved universitetets styringsstruktur er dette: Våre sjefer er ofte våre mektigste konkurrenter, både ved søknader om eksterne forskningsmidler og intern fordeling av ressurser. Dette ytterst problematiske forholdet diskuteres imidlertid overraskende lite i offentligheten, til tross for at det ofte bekymrer forskere på grunnplanet, og mange av oss har erfart at det fører til konflikter, urimeligheter, utrygghet og fortielser. Bekymringene rundt SFF er bare ett eksempel. Dette alvorlige, generelle problemet er derfor vel verd å diskutere uavhengig av den aktuelle saken. Jeg bør imidlertid også si litt om intervjuet med dekan Vartdal i Uniforum 14. november. Først er det hyggelig å konstatere hva vi er enige om, selv om det meste burde være selvsagt. Vartdal mener det er helt legitimt å ytre seg i alle fora, både for ledere og professorer, og at hverken Uniforum eller jeg har overtrådt en grense. Han bekrefter også at den foreslåtte senterlederen ikke er nevrobiolog men kommer fra et annet fagfelt, som nevnt tidligere. Denne enigheten er vel og bra. Likevel fremstår det som uklart hva våre ledere mener det er legitimt å ytre seg om. Tydeligvis skal man ikke stille kritiske spørsmål som impliserer en «identifiserbar person», selv om navn ikke nevnes og få kan gjette identiteten, og selv ikke i en lokal universitetsavis. Vartdal mener for eksempel at man ikke bør si «rett ut» at en leder ikke er nevrobiolog, og dermed mindre kvalifisert til visse oppgaver, selv om det er sant. Men denne forsiktigheten virker ekstrem i forhold til det som gjelder ellers i samfunnet, der både politikere og ledere i offentlig og privat virksomhet, musikere, forfattere, idrettsfolk etc. stadig blir vurdert i riksdekkende medier. Skal en særlig hårsårhet og beskyttelse gjelde for ledere ved universitetene? Hvorfor? Hva med ledere i Forskningsrådet, f.eks. de som er ansvarlige for den SFF-prosedyren som Helge Holden og jeg har kritisert (Bladet Forskning; http://www.forskningsradet.no/bladetforskning/Nyheter/Noen_refleksjoner_om_soknadsprosessen_for_SFF/1253980205969). Eller hva med dem som var ansvarlige for den sterkt kritiserte behandlingen av Erik Oddvar Eriksens SFF-søknad (Uniforum, 8. nov. 2012)? Problemet er: Hvis man ikke åpent kan reise spørsmål ved konkrete saker som tildeling av viktige verv og fordeling av store ressurser, blir mye vesentlig diskusjon og kritikk kneblet, og faren for utglidning øker. Spesielt gjelder dette kritikk som impliserer ledere, siden disse lettest kan identifiseres, og har makt. Er det slik at våre ledere ønsker minst mulig kritisk søkelys på ledere? Man må også spørre hvorfor det ikke synes å bekymre våre sjefer at bare svært få menige forskere faktisk våger å bruke sin ytringsfrihet? Kan denne fryktsomme tausheten hos forskerne skyldes at lederne har for mye makt over dem? Johan F. Storm

Johan Frederik Storm - 18. nov. 2012 23:18

 

Først ønsker jeg å gjøre det klart at Johan Storms leserinnlegg om Sentre for Fremragende forskning (SFF) i Uniforum 8. november ikke kom fra ham alene. Han har forfattet det på vegne av miljøet bak SFF-søknaden CDAB, som har godkjent innholdet. Kritikken mot innlegget må derfor rettes mot flere enn Storm, inklusive flere forskere ved både MatNatFak og MedFak, deriblant meg selv.

Følgende kommentarer, dels til kritikken fra Jon Storm-Mathisen, Jan Bjaalie, og Frode Vartdal, og dels til uttalelser fra universitetsledelsen som er trykket i Uniforum, er derimot kun mine egne. Målet her er å bidra til en bedre forståelse av situasjonen slik at lignende problemer rundt SFF-søknader kan unngås i fremtiden og at nevromiljøet kan komme videre på en best mulig måte.

1. Vår klage til NFR gjelder blant annet at enkelte SFF-søknader har vært videreføringer av tidligere SFF, stikk i strid med intensjonene bak Norges SFF-ordning (og samtlige lignende ordninger vi er kjent med i utlandet). Jon mener at denne delen av vår klage og vår skepsis til en bakteriolog som leder for HBAC, omtalt i leserinnlegget, vitner om et snevert syn på hva som skal bringe faget nevrovitenskap videre i Norge. Men dette er å bomme på klagens innhold. Målet for en SFF-ordning er å gi et potensielt fremragende forskningsmiljø spesielt gunstige forhold i en avgrenset (men dog raus) periode.  Jon mener at den nye søknaden han selv er del av (HBAC) har vært berettiget fordi den innebærer et helt nytt konsept, selv om den stammer fra et eksisterende SFF-miljø (samtlige gruppeledere i den nye søknaden som gikk til finalen har vært gruppeledere eller gruppemedlemmer i CMBN). At et eksisterende SFF-miljø klarer å klekke ut et nytt konsept etter 10 år måtte man kunne forvente. Men skal det være konseptene som belønnes, vil et SFF-miljø kunne teoretisk belønnes i det uendelige. Resultatet ville da bli at et miljø blir stående som “A-laget” innen fagfeltet i mange år, mens andre like gode eller bedre miljøer innen fagfeltet vil stå utenfor. I dette tilfellet har skillet mellom “A-laget” CMBN og resten av miljøet vært aldeles kunstig, da det lett kan fastslås at andre forskergrupperinger er like gode eller bedre på sentrale parametre enn både CMBN eller HBAC, noe fagevalueringene fra NFR for denne SFF-runden også viser.

Etter min mening er det som skal til for å bringe norsk nevrovitenskap fremover å jobbe for at disse andre miljøene støttes på samme nivå som CMBN har hatt gevinsten av de siste 10 årene, heller enn å skape et vedvarende hegemoni for et miljø.

En gledelig nyhet i denne sammenheng er at et av de nye SFFene, Norwegian Centre for Mental Disorders Research, stammer nettopp fra et annet av disse miljøene.

2. Jan og Frode mener at man aldri skal trekke inn navn, eller gi informasjon som kan lede til navn, når en slik sak omtales offentlig. Etter nærmere 30 år i Norge rister jeg fortsatt på hodet over denne holdningen ved UiO. Det er ikke mange andre samfunnsområder der beskyttelse av denne typen får råde – ikke i politikken, ikke i næringslivet, ikke innen idrett, ikke innen kultur. Vitner denne holdningen om overutviklede egoer blant universitetsansatte, som gjør at de vanskelig tåler kritikk, eller om en frykt for represalier, eller begge deler? Paradokset er at uten kritikk blir man aldri bedre. Som Paul Arden skrev i sin bok ‘It’s Not How Good You Are, It’s How Good You Want To Be’: “Do not seek praise, seek criticism”.

Enhver leder, enten det er for et universtitet, et fakultet, et institutt eller et forskningsenter med en offentlig og internasjonal profil, må kunne tåle offentlig kritikk. That comes with the territory. Det finnes veldefinerte områder av universitetets virksomhet der taushetsplikt er pålagt. Dette er ikke blant dem.

Som alle i miljøet vet, oppsto CMBN ved en sammensmeltning av to SFF-søknader, en fra et nevromiljø og en fra et mikrobiologimiljø.  CMBNs første leder var nevrobiologen Ole Petter Ottersen, og nestleder var mikrobiologen Erling Seeberg. Da Seeberg døde i 2004 overtok mikrobiologen Tone Tønjum som nestleder. Da Ole Petter ble rektor, ble Tone CMBNs leder. Tone er utvilsomt en dyktig bakteriolog og en driftig senterleder. Men som leder av et SFF innen fagfeltet nevrovitenskap har hun i tillegg fått meget sentrale posisjoner i en rekke andre fora og utvalg som berører strategiske beslutninger for nevrofaget i Norge. Det er ikke uvanlig at den som har fått posisjon som leder av “A-laget” i et fagfelt blir betraktet av verden utenfor som en ekspert på feltet, noe som trolig er en viktig grunn til at NFR legger vekt på at SFF-ledere skal ha en høy grad av faglig selvstendighet. Gitt Tones fagbakgrunn, oppfattes imidlertid dette som lite naturlig. Dette har skapt forståelig misnøye i nevromiljøet, som heller vil bli representert av en som har sterkere innsikt i nevrofaget. Dette viser hvilke uheldige ringvirkninger et SFF kan ha dersom hensyn ikke tas overfor et større fagmiljø. At Tone og Frode oppfatter dette som et personangrep er både synd og feil. For Jan og Frode er utfordringen fremover å sørge for at slike situasjoner knyttet til store fagmiljø drøftes åpent og med sikte på den best mulige løsningen for hele miljøet.

3. I et møte mellom Storm, meg selv og Forskingsdirektør Bjørn Haugstad om vår klages videre skjebne, var Haugstads åpenbare mål å få oss til å trekke klagen. Hans aller første resonnement var at vi var i ferd med å skade rektors renomé fordi det tidligere hadde vært antydet at Ole Petter kunne være inhabil. Dette mente Haugstad var et ufint angrep på rektor.

Dette er vrøvl. Inhabilitet er ikke noe man har skyld i eller skal skamme seg for. Det er et resultat av en situasjon, og ofte er situasjonen noe man selv ikke står ansvarlig for. Det er derfor ingen skamplett å bli definert som inhabil. Det er kun et faktum man må og skal ta hensyn til. En påstand om inhabilitet skal heller ikke oppfattes som om det var en juridisk siktelse, der tvilen skal komme den siktede til gode. Tvert imot skal tvilen alltid tilgodese den som inhabiliteten potensielt kan ramme.

I tilfellet vår klage er Ole Petter helt opplagt inhabil, i og med at han er sterkt og aktivt tilknyttet et konkurrerende miljø. At både Haugstad og universtitetsdirektør Bjørneboe mener noe annet vitner om en mangelfull forståelse av inhabilitet og dens konsekvenser.

Rektors inhabilitet i denne saken er NFR også godt kjent med (NFR har jo hatt intim kontakt med CMBN de siste 10 årene). Det eneste riktige her ville være at NFR, som sendte klagene tilbake til UiO til revurding, hadde påpekt dette overfor universitetsledelsen, og at universitetsledelsen håndterte saken uten å trekke inn rektor overhodet. Ingen av disse hensynene ser ut til å være ivaretatt, fordi NFR har understreket at rektor er ansvarlig for alle SFF-søknadene og klagene fra UiO, og Haugstad har indikert skriftlig at beslutningen at ingen av klagene burde fremmes ble bygget “på en vurdering, foretatt sammen med rektor”. 

Joel Glover - 19. nov. 2012 00:06
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere