IHR – UiO i gymsalen

Den våte drømmen er en slags West Wing rundt rektoratet, et korps av briljante og høyt gasjerte UiO-paralleller til Sam Seaborn, som skriver mykpompøse taler for ledelsen og fører i pennen de mest halsbrekkende strategier i rektoratets ubeskjedne ånd: Et nos petimus astra.

Nok en gang har UiO blitt endevendt. Denne gangen av prosess Internt handlingsrom. Mange i UiOs administrasjon tenkte som meg: dette er en super anledning til å foreta en vareopptelling ved UiO! Det er en mulighet til å gå gjennom alt administrasjonen driver med, fjerne det overflødige, forenkle oppgaver, og finne ut hva som bør flyttes til andre nivå.

Desto tristere er det foreløpige utfallet av prosessen. UiO bestemte seg for å være så moderne at de leide inn en rådyr, ekstern konsulent som, i tråd med den samme moderniteten, ikke hadde fnugg av erfaring fra vår sektor. Han kompenserte for dette med å få en glinsende tittel og en like glinsende lønn – som er hemmelig, men frambringer grøss hos de få som kjenner den. Så startet den vanlige gymnastikkøvelsen ved UiO: et villniss av arbeidsgrupper ble etablert, med egne mandater, arbeidsmåter og overordnede premisser.

Når slikt skal gjennomføres, med en trippende universitetsdirektør i spissen, har UiO utvetydige fordeler. Det investeres nemlig normalt ikke i gode folk i administrasjonen. Lønninger holdes mest mulig nede, med den gjennomtrekk og det evige opplæringsbehov som dette medfører på alle nivåer og enheter. Skal man ha høy lønn, bør man helst bli en lydig mellomleder. Med mindre det altså igjen er tid for at universitetsdirektøren kommer ut med ropert på plassen i signalrød tracksuit og kunngjør at nå dere, nå er det tid for gym igjen.

Det er nemlig velkjent at dette er veien inn i prosjektlønnsadelen ved UiO. Og det jobbes hardt og lenge. Så ser noen en dag at alt dette jo ikke har noen egentlig retning. Da skjer det nydelige at en egen gruppe får i oppgave å lage en tekst som forteller at joda, det har det. Denne gangen fikk gruppen navnet ”Roller og ansvar”, og notatet deres, samt alle høringsuttalelsene, skal opp i Universitetsstyret til uken, sammen med samtlige underordnede gymgruppers konklusjoner.

Notatet konkluderer med at det er mangt og mye som er galt ved UiO og at det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor det er slik. Ifølge gruppen er det imidlertid ”nesten sikkert, altså” at problemet er at vi har for mange administrative nivåer ved UiO.

I dag har vi altså tre. Og den ene av de tre modellene som er foreslått. er en fortsettelse av dette. Og det er her moroa begynner. Det understrekes nemlig at denne modellen ikke er en modell, men et slags venterom for sinker eller feiginger, som ikke allerede nå tør å omfavne en de to Hovedmodellene (!) som UiO etter panelets mening nå må velge mellom.

Den ene kan vi kalle Kreml-modellen. Det dreier seg om en modell som jeg til nå ikke har snakket med en eneste ansatt i sentraladministrasjonen som støtter. Ifølge denne må alt som er viktig og spennende, flyttes til sentralt nivå ved UiO. Det samme må alle flinke folk som kan gjøre noe mer enn ren papirflytting og primærforvaltning. Den våte drømmen er en slags West Wing rundt rektoratet, et korps av briljante og høyt gasjerte UiO-paralleller til Sam Seaborn, som skriver mykpompøse taler for ledelsen og fører i pennen de mest halsbrekkende strategier i rektoratets ubeskjedne ånd: Et nos petimus astra.

Trist, selvfølgelig, at knapt noen støtter denne modellen. Og siden man får høre at man enten er treig eller dum hvis man vil ha de samme nivåene som i dag, så gjenstår det bare en modell. La oss kalle den Oslo Sporveier-modellen. Ikke fordi sporveien lenger eksisterer, det gjør den jo ikke, men fordi den er erstattet av en vrimmel av mindre selskaper som kjøper og selger tjenester av og til hverandre, med forfriskende ansvarsoppsmuldring, kombinert med heftig internfakturering og kjøp av tjenester på kryss og tvers og fra øst til vest. Et New Public Management-nirvana.

Modellen kalles ”nærhetsmodellen”. Den har et magisk navn: de som hører det, vil umiddelbart tro at det er til ens eget nivå alt snacksy og innnflytelsesrikt skal legges. Naturligvis er det ikke slik: når dekangruppa, som i denne modellen har sin våte drøm, bruker ordet, så mener de fakultetene. Når instituttene bruker ordet, så menes naturligvis slett ikke fakultetene. De ses nemlig gjerne på som en slags fylkeskommuner i systemet, som man håper skal vingeklippes når endringene gjøres.

Og her er altså UiOs styre akkurat nå. Samtidig setter det først i disse dager i gang en svær prosess med kartlegging av alle oppgaver som sentraladministrasjonen i dag har. Bare for å ha sagt det: alt dette kan fortsatt gå bra. Flinke kolleger på alle nivåer fortjener nemlig at dette blir noe fint for UiO. Men da må styret si at tiden ikke ennå er moden for å velge en modell. Den prosessen som altfor sent er satt i gang i Lucy Smiths hus, må først få komme til en avrunding, slik at ikke hele UiO blir gjort til latter både internt og eksternt. Vi andre ønsker lykke til! Imens fortsetter vi å jobbe for UiO. For selvfølgelig søker vi stjernene, alle sammen. Dessuten blir man jo tross alt i bedre form av litt gym.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Emneord: IHR, Administrasjon Av Arve T. Thorsen – Dr. Art og mangeårig administrativt ansatt ved HF og kandidat til Universitetsstyret
Publisert 17. okt. 2012 14:25 - Sist endret 2. sep. 2014 14:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere