Behovet for kritisk dialog mellom valgte ledere og deres velgere

Problemet, fra kritiske professorers synspunkt, er at lederne bare kan handle uten å si noe, en kritiker uten posisjon må ytre seg offentlig for å nå fram, skriver tidligere professor Arnved Nedkvitne.

Konflikten mellom professor Johan F. Storm og hans overordnede gir meg en opplevelse av déjà vu. Det er mange paralleller til det som ledet opp til min egen avskjedssak i 2009, men det er også oppløftende forskjeller.I begge tilfeller var utgangspunktet et forsøk fra SFF-søkere som også hadde lederposisjoner på å mobilisere miljøets ressurser til fordel for egen søknad, og skape et inntrykk utad av at institusjonen sto samlet bak søknaden. Det innebar at søker/leder forsøkte å monopolisere kommunikasjon utad, kritiske stemmer ble forsøkt stoppet, og i alle fall i mitt tilfelle at andre miljø ble skadelidende økonomisk. Problemet fra kritiske professorers synspunkt er at lederne kan handle uten å si noe, en kritiker uten posisjon må ytre seg offentlig for å nå fram. Lederne har derfor interesse av å gjøre det siste illegitimt og belastende.

I begge tilfeller var utgangspunktet et forsøk fra SFF-søkere som også hadde lederposisjoner på å mobilisere miljøets ressurser til fordel for egen søknad, og skape et inntrykk utad av at institusjonen sto samlet bak søknaden. Det innebar at søker/leder forsøkte å monopolisere kommunikasjon utad, kritiske stemmer ble forsøkt stoppet, og i alle fall i mitt tilfelle at andre miljø ble skadelidende økonomisk. Problemet fra kritiske professorers synspunkt er at lederne kan handle uten å si noe, en kritiker uten posisjon må ytre seg offentlig for å nå fram. Lederne har derfor interesse av å gjøre det siste illegitimt og belastende.

Dekanene Trine Syvertsen og Frode Vartdal forsøkte å oppnå samme mål på ulike måter. Syvertsen innkalte undertegnede skriftlig til møte der hun skulle ha ved sin side et par byråkrater. Der skulle jeg motta en irettesettelse for noe jeg mente var legitimt. Jeg oppfattet dette som byråkratisk mobbing, og ga beskjed om at jeg ikke kom. Hun fortsatte da med å sende nye innkallelser. Det hele endte som kjent i retten, der dommerne behendig lot være å ta standpunkt til om mine uttalelser var innefor ytringsfriheten. Men de sa at UiOs avskjed av meg var lovlig fordi jeg ikke hadde møtt på møter for å motta irettesettelser for uttalelser som altså ikke var lovstridige. Jeg mistet jobben på grunn av Syvertsens etter min mening maktarrogante håndtering.

Vartdals håndtering representerer et stort framskritt. Han svarte med et intervju og et innlegg i Uniform. I likhet med Syvertsen diskuterer han ikke sak, men fokuserer først og fremst på person, og gjør det derfor fortsatt belastende for den kritiske professoren. Men på denne måten kjører han i alle fall ikke saken inn i et spor som kunne fått dramatiske følger for Storm, og blitt meget belastende for UiO. Vartdal kan ha lært av Syvertsens feil, men det er også mulig at han har bedre dømmekraft og bedre forstår følgene av egne handlinger.

Men også Vartdal har et forbedringspotensial. I det åpne norske samfunnet anno 2012 er det en selvfølge at valgte ledere svarer på kritiske, saklige spørsmål i media. Det skaper offentlighet, kunnskap om sak og om hva de valgte lederne faktisk gjør og står for. Det er en forutsetning for et levende demokrati. Syvertsen og Vartdal innlater seg ikke i kritiske diskusjoner med sine velgere, og i den grad de ytrer seg i media, vrir de diskusjonen fra sak til person. Dersom universitetsdemokratiet skal overleve angrepene fra byråkratene, må det skapes åpne, kritiske debatter som engasjerer.

En bør også diskutere de underliggende årsakene til konflikter mellom professorer og ledere. SFF fordeler så store pengesummer at mange medlemmer åpenbart føler seg mer knyttet til sitt SFF enn til UiO. Problemet er at adkomsten til pengene går gjennom UiO. Personer med interesser i SFF søker påfallende ofte lederstillinger ved UiO, Ellingsrud og Ottersen var begge før de ble rektorer henholdsvis nestleder og leder for et SFF og ett av de to valgte medlemmene av Universitetsstyret for de vitenskapelig ansatte er medlem av et SFF (Dag Hessen). Ved framtidige valg bør det bli standard at kandidatene gjør rede for sitt forhold til SFF, det er spesielt uheldig at det kan settes spørsmålstegn ved rektors habilitet. Preses i Vitenskapsakademiet Nils Stenseth er også SFF-leder og opptrer ofte som pressetalsmann for SFF-interesser.

For å ende positivt, vil jeg berømme Uniforum for deres kritiske journalistikk. I ei tid da Universitetsstyret ikke lenger er noe forum for kritisk åpenhet, er det viktig, og bidrar til å skape trygghet i miljøet. Når de kritiserte sitter på pengesekker, skal det idealisme og mot til for å gjøre det.

 

 

 

 

 

 

 

Emneord: Forskningspolitikk, Universitetspolitikk Av tidligere professor Arnved Nedkvitne
Publisert 15. nov. 2012 16:10 - Sist endret 2. sep. 2014 14:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere