Er universitetsforskere redde for media?

Derfor, Siv Nordrum og Tonje Egedius: vil vi si dette om oss selv: Noen av oss vil formidle uansett hva som skjer. Noen av oss har ikke noe å si. Noen av oss liker ikke rampelys. Alle har ferie av og til. Den situasjonen som oppsto var ekstraordinær, også for oss, skriver medisinprofessor Johanne Sundby som en reaksjon på oppslaget om mediesky forskere i A-magasinet for en uke siden.

KAN KOMMUNISERE: Noen av forskerne ER ofte på banen overfor mediene, og andre er det ikke. De fleste forskere skyr forenklede fakta og tabloide fremstillinger, heldigvis. Likevel viser kilder som forskning.no og våre egne hjemmesider at vi kan kommunisere, og at vi faktisk gjør det, mener medisinprofessor Johanne Sundby.

Foto: Ola Sæther

Er forskere tause, uvillige til å dele sin viten med andre, og umulige å få tak i når det gjelder? Etter kommentaren i Aftenpostens A-magasin 19 . august diskuterte vi dette på et lunsjmøte; forskere, administrative og doktorgradsstudenter ved vårt institutt. Vi holder på med global helse, og noen var i Norge og noen ute i verden da bomben og skytingen satte ting på hodet for oss 22. juli.

Fra andre kilder, for eksempel ”Dagens medisin” får vi forståelsen av at de som står for konkret medisinsk hjelp ilte til for å bistå, fra fjern og nær, slik at den akutte ivaretagelsen av ofrene på Utøya ble godt organisert og godt bemannet i forhold til problemets  akutte natur, omfang og det faktum at hendelsen fant sted en fredag ettermiddag i fellesferien i juli. Ganske riktig en tid der mange av de som jobber i utdanningsinstitusjoner, tar ferie eller drar på feltarbeid, fordi studentene ikke er der. Vi har, som alle andre arbeidstakere i Norge, individuell rett til ferie.

Institusjonen vi jobber på har ikke full ferie hele juli. I vår enhet har vi en internasjonal sommerskole, og flere av våre kollegaer var på plass for å drive denne undervisningen. Ingen av dem ble kontaktet i forbindelse med behov for forskere til å diskutere katastrofen med media. Kanskje hadde vi heller ikke noe interessant å komme med. Mye forskning er retrospektiv og litt treig, og mye forskning vi driver med, hvordan verdens helse ser ut i de fattige landene, kommer aldri til medieoverflaten simpelthen fordi mediene ikke vil ha den typen kunnskap vi produserer. Den er ikke sensasjonell og tabloid nok.

Noen av forskerne ER ofte på banen overfor mediene, og andre er det ikke. De fleste forskere skyr forenklede fakta og tabloide fremstillinger, heldigvis. Likevel viser kilder som forskning.no og våre egne hjemmesider at vi kan kommunisere, og at vi faktisk gjør det. At forskere ikke er lette å få tak i en fredag i juli, er ingen overraskelse, det er ingen kultur i et stort og komplekst system som et universitet å sikre at forståsegpåere innen ethvert tilgjengelig fagfelt er til stede til enhver tid.

Hvis medieansvarlig på UIO trenger noen å ringe til når noe skjer, er det vel ledelsens ansvar å sikre at kollegaer får pålegg om å legge igjen kontaktadresser. Det kan vi godt gjøre.  Instituttene vet hvem som er på ferie når, og de kjenner også telefonnumrene til sine ansatte. Ikke alle mennesker har på telefonen 24 timer i døgnet når de har ferie. Noen er sågar i områder der det ikke er dekning. Hvis forskere ikke er å få tak i, er det et systemansvar, og ikke noe den enkelte forsker må stå til rette for. Ingen ungdomsforskere forventet at noe slikt som Utøya skulle skje.

De fleste av oss forskere har like lite fornuftig og kunnskapsformulert å si om terror som enhver lekmann. Det kan vi godt fortelle pressen. Noen institusjoner, som Fredsforskningsinstituttet og Utenrikspolitiske institutter – internasjonale kunnskapsbedrifter - vet mer om konflikter og terror enn universitetsforskerne. Det å være avvisende til å mene noe eller kunne noe om ting man ikke kan, er helt korrekt, men man kan godt være høflig når man sier ”nei takk” til journalisten.

De fleste av oss fulgte nøye med på hva som skjedde, slik alle andre gjorde det de grusomme dagene, og følte vel at vi hadde behov for mer informasjon, ikke at vi selv brant inne med noe.  Vi lot oss forstyrre , vi flokket oss rundt radio og internett, vi var sjokkert og rystet.  I ettertid kommer det likevel kommentarer, fragmenter av kunnskap, analyser og kanskje også etter hvert forskning. En skribent og forsker jeg vet om, brukte tida til å skrive om en bok han hadde ferdig om 11. september – retrospektiv analyse 10 år etter. Den får en ny dimensjon etter 22. juli. Andre forskere legger til rette for en forelesningsserie om relevante tema. I etterkant er dette også vesentlig og riktig.

Derfor, Siv Nordrum og Tonje Egedius: vil vi si dette om oss selv: Noen av oss vil formidle uansett hva som skjer. Noen av oss har ikke noe å si. Noen av oss liker ikke rampelys. Alle har ferie av og til. Den situasjonen som oppsto var ekstraordinær, også for oss. Ikke bruk den til å framstille oss som kalde og distanserte og utilgjengelige medieforaktere. De fleste av oss er IKKE det.

Emneord: Forskningsformidling, Media, Medisin Av medisinprofessor Johanne Sundby ved Seksjon for internasjonal helse på UiO
Publisert 26. aug. 2011 14:41 - Sist endret 26. aug. 2011 14:56

Bravo!

Andreas Føllesdal - 4. sep. 2011 02:51
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere