Akademisk lønnsdannelse og UiOs strategiske prioriteringer

Forskning er i sitt vesen utadrettet og står dermed fjernt fra dem som er involvert i de lokale lønnsforhandlingene. Dette gapet blir særlig stort hvis man som forsker skulle være så uheldig å jobbe med internasjonale prosjekter.

Lønnsdannelse er en godt skjult hemmelighet innen akademia. Det er ikke noe man gjerne snakker høyt om, og fortsatt er det gjeldende at professorer jobber for faget sitt og ikke pengene. På den annen side – det man får i lønningsposen, sier også noe om hvordan man prises og hva som er prisverdig. Således var det gledelig at Uniforum tok opp temaet i nr 7 (12. mai 2011).

Jeg merket meg også at en talsperson for matnat påpekte det negative samsvaret mellom publisering og lønn; jo lavere vitenskapelig produksjon, jo høyere lønn. Dette svarer til mine erfaringer fra andre fakulteter, og slike observasjoner faller godt sammen med strukturelle forhold som skaper disse paradoksene. Forskning er i sitt vesen utadrettet og står dermed fjernt fra dem som er involvert i de lokale lønnsforhandlingene.

Dette gapet blir særlig stort hvis man som forsker skulle være så uheldig å jobbe med internasjonale prosjekter. Gitt denne formen for fravær, får man naturlig nok ikke skjøttet enhetenes indretjeneste (lunsjpauser, personalmøter, julebord m.m.) på en fullgod måte, og man går glipp av mye matnyttig ”small talk” og personlige allianser som teller i lønnsfastsettelsen.

Som det også påpekes i det nevnte nummeret av Uniforum, er hva man regner som ”ekstraordinær innsats” i 2.3.4-forhandlingene, det kritiske punktet for disse justeringene. Videre framgår det at det nettopp er her de vitenskapelig ansatte faller igjennom. Leder for UiOs lokallag av Forskerforbundet, Eivind Balsvik, nevner ikke helt tilfeldig, tror jeg, deltakelse i EUs rammeprogram som noe som ikke teller. Det er også min erfaring. Da jeg kom til UiO fra instituttsektoren for vel 10 år siden, var jeg vant med å hanke inn prosjekter fra NFR og EUs forskningsprogram, men fant fort ut at akkvisisjon var et fremmed begrep – ikke bare det, kolleger og administrasjon syntes det ble for mye styr å ordne opp i, og de var usikre på om man egentlig hadde noe inntjening av slike prosjekter.

På papiret kan dette ha endret seg, men jeg har ennå til gode å få noe kreditt for akkvisisjon som ”ekstraordinær innsats”, og opplever at indretjenesten er den som fortsatt teller i den lokale lønnsdannelsen. Ikke så rart. Det er den aktørene i dette spillet ser og står i et personlig forhold til. Da hjelper det lite å vise til det ene og det andre på bortebane ved hjelp av skjema (for 2.3.4-forhandlingene). Skal man gjøre noe med dette, må man ta alvorlig de prioriteringene og strategiske mål UiO har forpliktet seg til, slik som internasjonalisering, tverrfaglighet osv og få dem nedfelt i klare kriterier for hva som er ”ekstraordinær innsats”, ellers kommer de i skyggen av ulike lokale hensyn, som nok kan virke fredsskapende og internt konsoliderende, men som ikke bringer UiO framover.

Emneord: Forskningspolitikk, Strategisk plan, Rekruttering, Lønn/lønnsforhandlinger, Arbeidsmarkedet, Arbeidsforhold Av professor Leif Chr. Lahn ved Pedagogisk forskningsinstitutt
Publisert 2. aug. 2011 14:06 - Sist endret 2. sep. 2014 14:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere