Ta det akademiske trollet ut i solen!

Det vi behøver er en holdningsendring hvor trakassering av unge forskere (og alle andre ansatte) blir sosialt uakseptabelt. Vi må oppheve den stilltiende aksepten av maktmisbruk i akademia.

Preses i Det Norske Videnskaps-Akademi, Nils Christian Stenseth, tok tidligere i høst et krast oppgjør med det han kaller intellektuell trakassering ved universiteter og høyskoler (Aftenposten 23.08.10). Han beskriver kolleger som tilraner seg akademiske meritter og som ødelegger for andres muligheter til å publisere sine forskningsarbeider.Ved Det medisinske fakultet, UiO, med ca. 400 forskere og over 1200 doktorgradskandidater, er vi velkjent med slike problemstillinger, og vi stiller oss bak Stenseths initiativ til åpenhet om denne ukulturen.

Å oppnå suksess i forskning, handler i stor grad om å publisere resultater i internasjonale tidsskrifter. Vitenskapelige artikler er forskningens harde valuta som kan veksles inn i doktorgrader, faste vitenskapelige stillinger, godkjenning av legemidler og millionbevilgninger fra bl.a. Norges forskningsråd. Kampen om publisering av vitenskapelige artikler er derfor tøff. Som Stenseth beskriver, kan den til tider også bli skitten, og siden forskergrupper og forskningssamarbeid ofte er avskjermet for innsyn utenfra, er dette en vanskelig problemstilling å gripe fatt i.

Myndighetenes og universitetsledelsens virkemidler mot juks og uredelighet i forskning er i hovedsak sterkere kontroll og mer rapportering. Dette så vi bl.a. i kjølvannet av Sudbø-saken, som satte Norge og UiO på listen over berømte juksesaker i internasjonal forskning, og som medførte en rekke presiseringer og innstramninger av regelverket. Kommisjonen som gransket saken, konkluderte derimot med at forholdet ikke skyldtes mangel på forskningsetiske regler og prinsipper, men manglende vilje til å etterleve dem. Ansvaret lå selvsagt hos juksemakeren, men også på institusjonsnivå påpekte man mangelfull innsats for å leve opp til egne idealer.

Hva kan vi så gjøre for å få bukt med dette problemet? Stenseth foreslår at forskere som bedriver intellektuell trakassering, ikke bør få forskningsbidrag, noe som i realiteten betyr at man mister muligheten til å drive forskning. Dette er kanskje en passende straff, men spørsmålet er hvordan man skal håndheve et slikt regime. Faren er at vi ender opp med et system med svartelister, angivere og inkvisitorer, hvor forskerne etter hvert vil bruke mer tid på rettssaker enn på forskning. Det er også viktig å poengtere at slike saker sjelden er i sort-hvitt, men som regel omfatter et komplekst samspill av faglig uenighet, dårlig arbeidsmiljø og vanskelige personkonflikter.Ved Det medisinske fakultet har vi derfor valgt en annen tilnærming.

Roten til intellektuell trakassering er etter vårt syn mangel på åpenhet og innsyn i forskningsmiljøene. I forskerutdanningen arbeider vi derfor ut fra en strategi hvor dialog og samarbeid er viktige suksessfaktorer. Vi er spesielt opptatt av åpenhet om forholdet mellom doktorgradskandidater og veiledere, og vi har i år innført en omfattende midtveisevaluering av doktorgradsprosjektene, hvor veiledere og kandidater oppfordres til å snakke åpent om eventuelle samarbeidsproblemer. Målsettingen er på den måten å strukturere og å avprivatisere veiledningen, samtidig som vi tar vare på den nære dialogen som er avgjørende for god forskerutdanning.

I tillegg har vi lagt til rette for dialog og samarbeid på tvers av forskergruppene og gir støtte til at doktorgradskandidatene selv tar ansvar for egen læringssituasjon. Vi har nå en aktiv ledergruppe av unge forskere (MedDocs) som arbeider med å bedre både det faglige og det sosiale miljøet på fakultetet. Slik ønsker vi å stimulere til utvikling av en mer åpen forskningskultur hvor uredelighet og trakassering blir mer synlig og dermed mindre akseptabelt.

I samarbeid med Helse Sør-Øst og Den norske legeforening gjennomfører vi i år, for andre gang, kurs i forskningsveiledning for våre forskere. Ordningen har fått god tilbakemelding, og etter modell fra Karolinska Institutet bør vi kanskje vurdere å gjøre denne typen kurs obligatorisk for alle som skal være hovedveileder, for første gang. Også her handler det om å diskutere åpent om de problemene og utfordringene man møter i veiledningssituasjonen. Målsettingen er å utvikle veiledere som er gode rollemodeller i miljøet, og som tar tydelig avstand fra juks og uredelighet.

På denne måten har vi lagt en strategi hvor dialog og åpenhet er medisinen mot intellektuell trakassering. Vi må også ha klare regler, men tror ikke en innskjerping av regelverket er veien å gå. Det vi behøver er en holdningsendring hvor trakassering av unge forskere (og alle andre ansatte) blir sosialt uakseptabelt. Vi må oppheve den stilltiende aksepten av maktmisbruk i akademia.

At Preses i Det Norske Videnskaps-Akademi har sagt klart ifra om at slik oppførsel er uakseptabelt, er derfor et viktig signal til både unge og erfarne forskere.

 

Emneord: Etikk, Medisin, Arbeidsforhold Av forskerutdanningsleder Jarle Breivik ved Det medisinske fakultet
Publisert 4. nov. 2010 10:03 - Sist endret 2. sep. 2014 14:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere