På møte i Klubben

Professor Finn Erhard Johannessens innlegg er oppsiktsvekkende lesning. Jeg var selv til stede på det omtalte møtet og kan bevitne at det ”referat” vi her blir presentert for, er grovt villedende. Professor Jan Fridthjof Bernt gikk gjennom Nedkvitne-dommen og anførte vesentlige faglige innvendinger mot flere av dens sentrale premisser. Han fikk klart frem hvilke prinsipielle spørsmål som står på spill for universitetet som institusjon dersom dommen blir stående. I sitt innlegg ser Johannessen imidlertid suverent bort fra Bernts saklige argumenter. Isteden fremsettes en grovkornet påstand om at han prøver å ”latterliggjøre dommen mest mulig” ved hjelp av ”enkle retoriske grep”. Johannessen har tidligere uttalt at ”jeg ville bli veldig forbauset om en så klar dom blir anket” (Dagens Næringsliv 6. februar 2010). Flere av landets ledende autoriteter innen offentlig rett, arbeidsrett og straffeprosess har konkludert med det motsatte: at dommen er svak og uselvstendig og unnlater å avklare vesentlige prinsipielle spørsmål. Likevel har Johannessen og flere andre universitetslærere høylytt truet med å melde seg ut av Forskerforbundet i protest mot at man vil la Nedkvitne prøve sin sak for høyere rettsinstans. Forstå det den som kan. Jussen er som kjent basert på det kontradiktoriske prinsipp. Dette er åpenbart et prinsipp professor Finn Erhard Johannessen ikke vil vite av. Han fremsetter en rekke nedlatende karakteristikker av motparten, men anfører overhodet intet saklig argument. En pinsemenighet, er hans dom over Akademisk Forum. Men om noen taler i tunger i denne sak, er det ihvertfall ikke professor Jan Fridthjof Bernt. Fredrik W. Thue historiker

 Jan Eivind Myhres innlegg er mer retorisk enn substansielt. Myhre spør  om Nedkvines ytringer har en faglig og saklig kjerne, og han svarer "Det kan greit vises at det har den ikke". Myhre viser det ikke i innlegget. Og det ble etter min mening heller ikke vist i retten, jeg var der, og jeg vet endel om faglig strid. Nedkvitne mener også selv at saken har en faglig kjerne. Er ikke dette nok til at man bør tenke gjennom ytringsfrihetsaspektet, eller er det opp til Myhre og lederne ved UiO (som Nedkvitnes motdebattanter) å bestemme hva som har en faglig kjerne eller ikke?

Uttrykk av typen "Det kan greit vises" er hentet fra matematisk språkbruk hvor det er stor enighet, slik er det ikke her, og det er pussig å høre en historiker uttale seg slik.

Er det noen av historikerne som har studert ytringsfrihetens historie, og med hvilke argumenter ytringsfrihet er blitt innskrenket?

Kristian Gundersen

Biolog, og ikke part i konflikten ved historie

 1. Alle de utsagn AN er dømt for kom i en for meg og andre (inkludert regjeringsadvokaten) i en troverdig faglig kontekst (ressurser, eksamenkommisjoner osv). 2. Kjelstadli er en kjekk kar han, men han er jo blant ressurvinnerne ved historie, så helt uhildet er han vel ikke? Moderne nasjonal historie er hans felt slik det også er for Myhre. Jeg har aldri hørt at noen ved UiO har "til hensikt" å bygge noe ned, så dette er et tomt utsagn. Det er et universitetspolitisk tankekors at prioriteringer alltid er positive. Ressursoverføringer skjer likevel og in casu ble de diskutert i retten under kontradikjson og det ble ikke bestridt at middealderhistorie hadde tapt (til fordel for moderne norsk historie) selv om noen mente at AN selv hadde skylden. Jeg har selv opplevet forsøk på å bygge ned mitt eget fag (som hadde fått de beste internasjonale evalueringer), og jeg kan fortelle at det opplevdes veldig faglig og samtidig veldig emosjonelt. Jeg tror ikke Myhre og Kjellstadli har den erfaringen. 3. AN har brukt samme type utsagn som er oppfattet som trakkasserier også i sitt forsvarskrift til Universitetsstyret på randen av avskjed, så man må legge til grunn at AN selv mente det var en hensiktsmessig måte å argumenter på, selv om han tok feil i dette objektivt sett. Eller mener Myhre at han av ren ondskap fortsatte trakasseringen i sitt forsvar? 4. Med få unntak støttes AN av historikere fra IAKH som driver med andre felter enn moderne norsk historie, mens han angripes systematisk av denne gruppen. For meg er dette et kjennetegn på en faglig konflikt. Jeg vil særlig fremheve Finn Fuglestad som jeg oppfatter som en mild mann, og som selv ble truet med arbeidsrettslige tiltak for helt greie faglige utsagn (som AN ble dømt for å gjenta). Mener Myhre de historikere som har støttet AN helt mangler virkelighetssans når de sier at konflikten er faglig? Finn Fuglestad sa forøvrig under ed at han angret på ikke å ha kjempet hardere for sitt fag, og gav seg da han ble truet. Ikke faglig det heller? 5. Kronologien støtter ikke Myhre. Det er dokumentert ved en gammel arbeidsmiljøndersøkelse at miljøet ved historie var dårlig på akkurat de punkter AN påpeker FØR han ble ansatt i sin stilling. AN er derfor ikke årsaken til alle problemer. AN er selvsagt vanskelig, men det dårlige miljøet som var der har utvilsomt bidratt til hans adferd. 6. Det har ikke vært forsøkt andre løsninger enn papiradvarlser før oppsigelsessaken. Noen må altså primært ha ønsket en oppsigelse selv om Myhre ikke kjenner dem. Mange av oss har hatt ideer til andre løsninger blant disse daverende prorektor Haakon Benestad som selv ble truet med avskjed. 7. Hadde UiO ment at arbeidsmiljøet var det sentrale her burde man ha gjort noe på Historie for 15 år siden, men man har forsømt seg siden. Det var først når ledelsen ble utfordret man slo så kraftig til. Det er ikke tilfeldig at 3 av 4 av de som har meldt seg ut av Forskerforbundet fordi de yter AN rettshjelp er ledere ved UiO. Jeg ønsker ikke at ledere skal bruke tjenstlige tilrettvisninger som våpen i en faglig strid med dem selv som part. 8. Jeg er enig med Myhre og andre i at et godt arbeidsmijø er viktig. Dommen slår fast at det er arbeisdmiljøproblemer på historie også uavhengig av AN, det hadde vært interessant å høre om man nå går i seg selv der oppe nå. Slikt kan være mye vanskligere enn å kaste folk ut.