Mål- og resultatstyrt i grøfta

Stafseng skriver om styringsproblemene ved UiO uten å nevne begrepet mål- og resultatstyring en eneste gang. Men vi kan altså ikke forstå og beskrive de politiske og administrative rammebetingelsene for virksomheten ved UiO på en troverdig måte uten å gjøre oss fortrolige med begrepet mål- og resultatstyring. For det er dette vi diskuterer.

I innlegget "Herskap og tjenere ved UiO" kan det se ut som om professor og instituttleder ved Pedagogisk forskningsinstitutt, Ola Stafseng, tror at han skifter vær og vind mellom professor Kristian Gundersen og universitetsdirektør Gunn Elin Aa. Bjørneboe. Men det er jo ikke det han gjør.

Etter noen overflatiske betraktninger om "enhetlig ledelse" og spenningsforholdet mellom forskning og administrasjon, konkluderer Stafseng: "Dette betyr at hvis Gundersen vil klage på eller over administrasjon og byråkrati, må han rette klagene til sin egen valgte eller tilsatte (vitenskapelige) ledelse, som enten har gjort en ukritisk og slapp jobb, eller glemt å fortelle Gundersen hva som gjelds". Hva som gjelds? Må Gundersen gå tjenesteveien helt opp til ministeren hvis han vil kritisere systemet? Bortsett fra henvisningen til "hva som gjelds", er denne konklusjonen fullstendig irrelevant i forhold til Gundersens kritikk.

Stafseng følger opp denne irrelevante konklusjonen med følgende tre, tilsynelatende godslige, utsagn:
"Her synes jeg Gundersen heller skulle gå til sine egnes forsamlinger og de interne oppgjør, og droppe "administrasjonen" som klassisk skyteskive." Og videre: "Vi kan ha lokale historier der administrasjonen bruker for mye tid på å være opptatt av udugelighet eller upålitelighet blant vitenskapelige, eller det er vitenskapelige som forklarer egen tilkortkommenhet med administrative bremseklosser, men dette er marginal lokalhistorie." Og til slutt: "men verken Gundersen, Bjørneboe eller organisasjonen og det enhetlige lederskapet kommer videre ved å feste blikket på dette bildet av UiO, som en motsetning eller spenning mellom vitenskapelige og administrative funksjoner."

Men disse tre utsagnene viser jo bare at professor Stafseng selv, akkurat som universitetsdirektør Bjørneboe, finner det hensiktsmessig å oppfatte professor Gundersens kritikk som et angrep på "administrasjonen" eller "administrative funksjoner" som sådan, mens Gundersens systemkritikk retter seg mot den faglige og psykososiale virkningen av den godt definerte mål- og resultatstyringsmetoden som Regjeringen pådytter administrasjonen av hele undervisnings- og forskningssektoren (og av barnevernet og NSB osv.) Det er altså Stafsengs eget fokus som er kontraproduktivt, slik han selv ganske riktig skriver.

Stafseng skriver om styringsproblemene ved UiO uten å nevne begrepet mål- og resultatstyring en eneste gang. Men vi kan altså ikke forstå og beskrive de politiske og administrative rammebetingelsene for virksomheten ved UiO på en troverdig måte uten å gjøre oss fortrolige med begrepet mål- og resultatstyring. For det er dette vi diskuterer.
 

Emneord: Universitetspolitikk, Administrasjon Av Johan Nygaard
Publisert 6. sep. 2010 14:40 - Sist endret 2. sep. 2014 14:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere