Innovasjon er ikke forskningsformidling

I egenskap av redaktør for UiOs eget forskningsmagasin, Apollon, er det naturlig nok forskningsformidlingen,, som framfor alt er mitt anliggende: Hva menes med forskningsformidling mer presist? Hva er UiOs motiver for å drive formidling? Hvem er målgrupper for kunnkapsoverføringen? Og hvilke visjoner har UiO for formidlingsaktiviteten i årene som kommer? Her synes bevissthetsnivået å være lavere enn forventet.

Johannes Løvhaug ved Forum for universitetshistorie, peker i sitt innlegg i Uniforum 18. januar på at høringsnotatet virker dårlig informert om hva som tidligere er tenkt, sagt og vedtatt om forskningsformidling ved Universitetet i Oslo. Jeg deler hans oppfatning.

Karl Popper har sagt at ”vi alle er like i vår uendelige uvitenhet”. Jo mer vi vet, dess mer forstår vi at vi ikke vet. Forestillingen om en liten, intellektuell elite og en stor folkelig allmue som mangler utdanning, er for lengst passé. Nesten halvparten av årskullene utdanner seg på høyere nivå. Den stadig sterkere spesialiseringen både innen forskning og på andre felt i samfunnet, gjør at vi alle på de aller fleste områder helt eller delvis mangler kunnskap. De ”uvitende” er dermed en ytterst sammensatt gruppe: Fra folk uten utdannelse til toppforskere innen andre fag enn det aktuelle (Ragnvald Kalleberg, 1999).Behovet for forskningsformidling, for gjensidig popularisering mellom spesialiserte fagfelt, blir stadig større.

UiOs gjeldende politikk for forskningsformidling ble utmeislet høsten 1999: En ny formidlingspolitikk for UiO. I januar 2000 vedtok UiOs akademiske kollegium følgende definisjon av formidling: "Med forskningsformidling menes at forskere formidler vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og holdninger fra et spesialisert forskningsfelt til personer utenfor feltet, samt deltar i samfunnsdebatten med forskningsbasert argumentasjon." Vanlig informasjonsarbeid, markedsføring og overføring av ekspertkunnskap ble den gang ikke definert som forskningsformidling, som Løvhaug bemerker. Det å stimulere til meningsdannelse i det offentlige rom, selve det klassiske motivet for forskningsformidling, er til gjengjeld godt ivaretatt.

Da Universitets- og høgskolerådet laget sin andre innstilling om formidling i 2006, la departementet vekt på å finne fram til indikatorer som tar opp i seg aktiviteter rettet mot ”nyskaping og innovasjon”.Høringsdokumentet til UiO synes å være i tråd med dette. Her har begrepet ”innovasjon” langt på vei kommet istedenfor forskningsformidling. Dette representerer ikke bare en endring i ord og talemåter. Slik jeg tolker det, er dette er uttrykk for en endret oppfatning av forskningsformidlingens vesen, og hva som er de viktigste motivene for å drive formidling.

Hva kan begrunne at formidling heretter skal sortere under overskriften innovasjon? I høringsnotatet løser man dette ganske enkelt ved å utvide innovasjonsbegrepet til å gjelde ”læring, nytenkning og omstilling i bred forstand”. Jeg er enig med Løvhaug i at en slik språkbruk tilslører mer enn den oppklarer. Verdiskapning og fornyelse i næringsliv og offentlig virksomhet synes å være den viktigste begrunnelsen for å drive formidling, ikke opplysningsvirksomhet og demokratisk debatt. Kunnskap frambrakt ved UiO skal framfor alt være nyttig for oss som brukere, ikke først og fremst som borgere.

I 2004 ble grunnlovens paragraf § 100 om ytringsfrihet endret i retning av sterkere lovfestet vern av ytringsfriheten. Den baserer seg på en tillit til fornuften i det offentlige rom. Loven gir staten ansvar for å legge til rette for åpen og opplyst offentlig samtale. Dette skulle være et kraftig insitament for landets største og eldste universitet nettopp til å styrke sin allmennrettede formidling i årene som kommer, og aktivt bidra til den demokratiske diskusjonen. I så fall ville det være å betale tilbake noe av de store summene som samfunnet setter av til vår virksomhet – et samfunn hvor, som professor Kalleberg bemerker – den åpne, opplyste samtale er under press fra en offentlighet preget av reklame, underholdning og lobbyvirksomhet fra enøyde interessegrupper (Kalleberg, 2006).

Formidling er svakere institusjonalisert enn forskning og undervisning, og oppgaven er langt unna å ha samme status og omfang som universitetets to andre kjerneoppgaver. Formidling er ikke desto mindre lovpålagt. Skal oppgaven først og fremst være en plikt for den enkelte forsker, eller skal institusjonen påta seg et mer helhetlig ansvar?

Tidligere var det å legge til rette for, bidra med kompetanse og utvikle varierte former for forskningsformidling, et ansvarsområde for Sentraladministrasjonen ved UiO. Nå har ingen fagdirektør lenger dette som sitt hovedanliggende. Ansvaret synes å smuldre opp. Universitetet i Oslo konkurrerer i et marked om penger, forskere og studenter. Ressursene er knappe og innsatsen rettes nå bevisst inn mot å få positive oppslag i fjernsyn og omtaler i dagsavisene.

Det er rimelig å tolke dette som et uttrykk for at man primært oppfatter formidling som bidrag til å bygge et godt omdømme og gjøre institusjonen synlig. Studentrekruttering, informasjonsvirksomhet, PR, markedsføring og omdømmebygging er legitime virksomheter, men bør betraktes som forvaltning av institusjonen UiO, og ikke som formidling.

Høringsrunden etterlyser forslag til konkrete tiltak. Løvhaug foreslår i sin kommentar å opprette en formidlingsenhet ved UiO knyttet til allmenrettet formidling. Jeg er positiv til en slik tanke.

Høringsdokumentet signaliserer at formidling til allmennheten, det å bygge opp under samtaler i det offentlige rom – for argumentasjon og begrunnelse – ikke lenger skal ha en like sentral plass ved Universitetet i Oslo.

Kilder:
Kalleberg, Ragnvald: All makt til argumentene! (Apollon 1.2. 1999)
Kalleberg, Ragnvald: Meningsdannelse og verdiskapning. (Morgenbladet 10.11.2006)
Løvhaug, Johannes W.: UiOs strategi 2010 –2020: Mangler forståelse for formidling. (Uniforum på nett 18.1.2010)