Exphil og paranoia

Arild Pedersen mener at jeg som medlem av Det akademiske kollegium i 2002 var pådriver for at vitenskapsfilosofi ble flyttet fra Exphil og Exfac. Det er en historieskrivning jeg ikke kjenner meg igjen i, skriver professor Harriet Bjerrum Nielsen ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning.

KJENNER SEG IKKE IGJEN: Professor Harriet Bjerrum Nielsen ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning kjenner seg ikke igjen i  filosofiprofessor Arild Pedersens historieskrivning.

KJENNER SEG IKKE IGJEN: Professor Harriet Bjerrum Nielsen ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning kjenner seg ikke igjen i  filosofiprofessor Arild Pedersens historieskrivning.

Foto: Ola Sæther

Det jeg var pådriver for, var at kjønnsperspektivene skulle reflekteres bedre i undervisningen på det nye Exphil og Exfac. Men dette hadde ikke noe å gjøre med det valget som måtte tas mellom vitenskapsfilosofi og etikk for å krympe Exphil og Exfac med de 10 studiepoeng som måtte til for at det passet inn i kvalitetsreformens studiestruktur, som da var vedtatt.

Rådet for Exphil og Exfac hadde selv lagt frem ulike alternativ som bl.a. innebar at enten vitenskapsfilosofi eller etikk ble flyttet til Exfac ettersom man ikke fikk plass til begge deler i et nytt Exphil. Som man vil se av protokollen fra møtet 26.2.2002 var dette en vanskelig nøtt å knekke.

Et forslag fra Camilla Serck-Hansen om at de enkelte fakulteter og studieprogram selv kunne velge hva de ønsket, ble ikke vedtatt fordi det ville bety at Exphil skulle tilby begge deler som alternativer. Slik jeg husker saken, hadde fagmiljøet heller ikke selv ønsket en slik løsning. Jeg fremmet da forslag om at man prioriterte etikk, dvs alternativ II fra Rådet for Exphil og Exfac, og dette ble vedtatt med én stemmes overvekt. Det var ingen som hadde stilt motforslag om å beholde vitenskapsfilosofi og flytte etikk, så noen kampstemning var det ikke snakk om, heller en viss rådvillhet overfor et vanskelig valg.

Camilla Serck-Hansen, Kristian Jess og jeg formulerte et omforent forslag hvor det ble presisert at lærere på Filosofisk institutt skulle delta i fakultetenes arbeid med å utforme studieplanene for vitenskapsteori, og at det skulle være konvertibilitet fra ett studieprogram til et annet – nettopp for å sikre at Exfac ikke ble for fagspesifikt. Dette forslag ble enstemmig vedtatt.

Jeg har ikke problemer med å se at man kunne ha tatt den motsatte beslutningen - altså beholdt vitenskapsfilosofi og flyttet over etikken til Exfac. Min vurdering den gang baserte seg på debattene i Kollegiet og innspill fra fagpersoner tilknyttet filosofi- og exphilmiljøet. Om jeg ble konfrontert med valget i dag, nesten 10 år senere, hadde jeg kanskje valgt å beholde vitenskapsfilosofien.

Jeg er enig i at dagens debatt mellom naturvitere og humanister/samfunnsvitere tyder på at kommunikasjonen over faggrensene ikke flyter bra, og i den grad beslutningen i 2002 om å flytte vitenskapsfilosofi til fakultetsnivå bidro til å forverre situasjonen, er jeg enig i at det kan settes spørsmåltegn ved om Kollegiet tok en riktig beslutning.

Når det gjelder mitt vitenskapssyn for øvrig, så tror jeg Pedersen feilleser meg hvis han tror jeg argumenterer for et dualistisk vitenskapssyn i mitt innlegg i Aftenposten 26.3. Tvert imot omtaler jeg i dette innlegget en artikkel om kjønn og biologi fra 2007 som var et forsøk på å bygge bro mellom en kjønnsforskning som ikke forholdt seg til biologi, og en biologisk forskning som ikke var oppmerksom på sine egne kulturelle tolkningskategorier.

Mitt anliggende i leserinnlegget i Aftenposten var videre å forsvare humaniora og samfunnsvitenskap mot å bli presset inn i en snever naturvitenskapelig modell. Jeg går ut fra at Arild Pedersen ikke vil være uenig i det?

 

Emneord: Filosofi, Forskningsformidling, Kvinne- og kjønnsforskning Av professor Harriet Bjerrum Nielsen
Publisert 7. apr. 2010 14:07 - Sist endret 2. sep. 2014 14:02
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere