Evaluering av søkere til faste stillinger ved UiO

UiOs ‘Strategi 2020’ vil ‘utvikle UiO til et internasjonalt toppuniversitet’. Dette krever at UiO rekrutterer de beste forskerne. Men hvordan sikrer UiO at de beste forskerne søker og blir ansatt?  

UiOs ‘forskrift for ansettelse og opprykk’ gir få anvisninger for hvordan søkere skal vurderes faglig utover at en kommisjonen skal vurdere ‘dokumentert vitenskapelig eller kunstnerisk kompetanse’. De innstillingene jeg har lest de siste årene, hviler helt og holdent på at kommisjonen selv fastsetter kvaliteten ved en nøye gjennomlesning av de innsendte arbeidene. Men dette er ikke alltid tilstrekkelig til å identifisere den beste forskeren – det er nødvendig å supplere med objektive kriterier for kvaliteten på arbeidene.

Innstillingene jeg har lest gjør svært lite bruk av slike kriterier. Det noteres ikke hvor mange av søkerens publikasjoner som er publisert i nivå 2-tidsskrifter, om bøker er utgitt ved forlag som Cambridge University Press eller på forfatterens eget forlag, antall publikasjonspoeng for hver søker de siste fem årene, om tidsskriftet en artikkel er publisert i, har en ‘Impact Factor’ på 2.5 eller 0.25, og ingen analyse av antall siteringer til en søkers arbeider ved søk i ISI web of science, Scopus eller Google Scholar. Det er i alle fall fire grunner til at dette er svært uheldig.

For det første bør kommisjoner ta hensyn til all tilgjengelig informasjon, blant annet det at søkere som gjentatte ganger har publisert i fagfellebedømte tidsskrifter med stor konkurranse om plassen, har akkumulert en rekke positive vurderinger fra en anonym men svært kompetent gruppe av forskere. Siteringsindekser og UHRs klassifisering gir også en god start for å veie de ulike tidsskriftene mot hverandre.

For det andre er det vanskelig for kommisjoner å gjøre helt objektive vurderinger. Dette er særlig tilfelle i fag som mitt eget (statsvitenskap), som spenner svært vidt både tematisk og metodologisk. Ingen kan påberope seg å være kvalifisert til å vurdere alt som skrives innenfor statsvitenskap. Det vil ofte være umulig selv for tre personer som gruppe å kunne vurdere alle søkerne ved en forholdsvis åpen stillingsutlysning. Konsulentene til de beste tidsskriftene, derimot, er i stor grad valgt av tidsskrifter fordi de er spesialister på temaet for hver enkeltartikkel de vurderer.

Og selv om enkeltindividene i en kommisjon til sammen dekker den kompetansen som kreves, vil det være vanskelig å aggregere synspunktene til en rimelig enstemmig innstilling hvis det er lite overlapp mellom kommisjonsmedlemmenes og søkernes kompetanseområder, eller om det er betydelig faglig uenighet innad i komitéen. Systematisk bruk av objektive mål vil være svært nyttig for å rangere søkerne i slike tilfeller.

For det tredje er objektive kriterier noe institusjonene selv blir vurdert etter, for eksempel i lister over de beste universitetene eller faginstituttene i verden. Disse rangeringene legger stor vekt hvordan de faglig ansatte gjør det med hensyn til de kriteriene, nevnt her. Videre får instituttene driftsmidler til dels som funksjon av de vitenskapelige ansattes totale antall publikasjonspoeng.

For det fjerde kan bruk av objektive kriterier effektivisere ansettelsesprosessen. Der hvor de objektive kriteriene tydelig indikerer at en gruppe søkere er sterkere enn de andre, vil det ikke være nødvendig å lese de svakere søknadene i detalj. Dette vil gjøre det lettere å få gjort unna prosessen innen rimelig tid.

Objektive publikasjonskriterier kan ikke være enerådende ved ansettelser. De er for eksempel ikke nyttige til å vurdere søkeres undervisningserfaring eller administrative evner, som også er viktige faktorer. Objektive kriterier bør heller ikke være enerådende for vurderingen av den faglige kvaliteten. De må brukes med skjønn – tilfeldige ‘motesvingninger’ kan gjøre at noen fagfelt har større internasjonal interesse enn andre av grunner som ikke har med kvalitet å gjøre, og visse felt av spesiell interesse (f.eks. spesifikt norske forhold) bør gis mere oppmerksomhet i Norge enn de har internasjonalt.

Men en kommisjon som velger å rangere en søker med 3 siteringer foran en med 300, må vise til dette faktum samtidig som den presenterer et overbevisende argument for den anbefalte rangeringen. Det vil nok være nødvendig å utforme noen retningslinjer for hvordan man skal håndtere samforfatterskap, antall vs. kvalitet på publikasjoner osv. når de objektive kriteriene skal anvendes. En debatt om denne utformingen vil utvilsomt være nyttig.

Bruk av objektive kriterier vil langt på vei gjøre ansettelses- og evalueringsprosedyrene bedre. UiO bør sørge for at slike kriterier rutinemessig blir del av vurderingene, for eksempel ved å nevne dette ekpslisitt i de gjeldende forskriftene.


 

 

Emneord: Arbeidsforhold, Statsvitenskap, Forskningspolitikk Av professor Håvard Hegre på Institutt for statsvitenskap ved UiO
Publisert 28. sep. 2010 10:20 - Sist endret 2. sep. 2014 14:02
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere