Et rekviem for teologi

Teologiens grunnleggende antagelse er at de religiøse kildene og den religiøse erkjennelse gir kunnskap som kan benyttes for å oppnå innsikt om virkeligheten. Dette er vesensforskjellig fra de sekulære vitenskapene. Teologien står derfor alene.

Det var med stor interesse vi leste intervjuet med Trygve Wyller i Uniforum nylig. Vi vil benytte anledningen til å gratulere TF med det kommende jubileum. Det bør bli det siste.

Vi er imidlertid overrasket over hans uttalelser om den pågående debatten om teologifagets stilling ved Universitetet. Vår ”usaklige og inkompetente” kritikk burde i god akademisk tradisjon imøtegås med argumenter, men hva i vår kritikk som er ”usaklig” går han ikke inn på. At vi er ”inkompetente” som teologer, er inntil videre et kompliment, all den tid han ikke imøtegår kritikken om at kjernen i faget er religiøse dogmer.

Det synes som om Wyller i størst mulig grad ønsker å overbevise om at teologi ikke har noen ting med Gud å gjøre. Videre søker han kompaniskap med humaniora for å gi inntrykk av at kampen står mellom de “harde” og “myke” vitenskaper. La oss aller først være klare på en ting: Teologi står alene. Forsøket på å tillegge teologiens kritikere et syn om at ”kun det som kan måles i et reagensglass, er ekte forskning”, er i beste fall en mislykket avledningsmanøver.

I sin kjerne er teologi et fag som har religiøse forestillinger som utgangspunkt: faget forutsetter at det finnes en gud og at kunnskap om ham er blitt åpenbart for oss. Kildene til denne kunnskapen er gjerne profeter eller hellige skrifter, eller kanskje religiøse institusjoner som tradisjonsbærere. Teologiens grunnleggende antagelse er at disse kildene og den religiøse erkjennelse gir kunnskap som kan benyttes for å oppnå innsikt om gud, mennesker, moral... kort sagt om virkeligheten. Forvirringen oppstår for mange, også for Wyller, når teologien så vender sin oppmerksomhet mot sekulære tema og studieobjekt. Gjerne benyttes også de sekulære vitenskapers metoder. En teolog som utfører sosiologiske studier, må da være jevngod med sosiologer som utfører sosiologiske studier? Svaret er ganske enkelt ”nei”. Der hvor de sekulære vitenskapene i prinsipp står klare til å forkaste sine modeller og antagelser, er teologien låst til den grunnleggende forestillingen om en religiøs virkelighet. Eller tar vi feil? Står teologien klar til å forkaste religionen?

Sammen med intervjuet trykket Uniforum en oversikt over historiske øyeblikk ved TF. Her gir Uniforum og TF oss en mulighet til å illustrere vårt poeng. Vi kan lese at Anton Christian Bang i 1878 var den første som disputerte for den teologiske doktorgraden, og at dette ”demonstrerer forskningens økte betydning ved fakultetet”. Tittelen på Bangs avhandling var ”Om Kristi Opstandelses historiske Virkelighed”, og i hans konklusjon kan vi lese: ”Hvad vi tror til fuld Klarhed at have paavist, det er dette, at Beretningerne om Herrens Opstandelse kun kan opfattes paa en Maade, at de vidner kun om en historisk virkelig Opstandelse og om intet andet”.

La det ikke herske noen tvil: etter vår mening er det ingen grunn til å harselere over Bangs prosjekt. Han tok opp et fullt ut legitimt tema, nemlig en påstått historisk hendelse hvor et menneske skal ha dødd for så å bli levende igjen. Vi har heller ikke noe grunnlag for å kritisere hans metode, for alt vi vet forholdt han seg lojalt til datidens anerkjente metoder i historiefaget. Når det gjelder konklusjonen, så er vi noe overrasket, men det blir man jo stadig vekk av god og innovativ forskning. Vår kritikk mot teologi er dette: hvordan kan man forvente at teologien, med dens eksplisitt kristne ståsted, kunne kommet til noen annen konklusjon? Det ville i så fall innebære å forkaste den kristne tro.

I eksempelet med Bangs avhandling er vår kritikk mot teologien nærmest innlysende, det vil nok være langt vanskeligere å finne like klare eksempler i dagens aktivitet ved TF. Det grunnleggende faktum ligger likevel fast, teologien forutsetter et religiøst ståsted og en religiøs virkelighetsoppfatning som gjør at den ikke hører hjemme ved et universitet.

 

 

 

 

Emneord: Teologi, Religion, Universitetshistorie, Fakultetene Av Daniel Berg-Hansen – cand.philol. i filosofi og Øystein Prytz – ph.d. i fysikk
Publisert 15. des. 2010 16:12 - Sist endret 2. sep. 2014 14:02

Her må jeg si meg fullstendig enig med Hansen og Prytz. La oss håpe at Norge tar steg mot virkelig sekularitet, og at verden etter hvert tar steg mot å ikke la religion styre noe av vår politikk eller våre samfunnsmessige avgjørelser.

skjalger - 16. des. 2010 10:37

Innleggene av herrene Berg-Hansen og Prytz skjemmes av en grunnleggende feil: man blander sammen teologi og Kirke. Teologi forutsetter ikke Guds eksistens. Kirken gjør dette. Teologien som theo-logos studerer i første rekke Ordet, Den hellige skrift, som forteller om Gud. Kirken forkynner Ordet.

Denne grunnleggende og elementære feilen gjør at hele argumentasjonsrekken blir helt feil. Det blir nesten komisk å lese alle påstandene om hva teologi er.

Står teologien alene? Som fortolkningsvitenskap, likner ikke teologien på filosofien, likeledes en fortolkningsaktivitet som forholder seg til de "hellige skrifter" hos Platon og Aristotoles? Hvor presokratikerne likner svært på profetene?

Etter hukommelsen, og med alle mulige forbehold, tror jeg at Augustin skrev: forskjellen mellom filosofi og Kirke (ikke teologi) er at kirken også synger!

Hva da med fysikken? Som såkalt "eksakt" vitenskap, har ikke også den grunnlagsproblemer? Har ikke også den opplevd paradigmeskifter? Vil man ikke i dag rødme også av enkelte fysikeres doktorgradsavhandlinger fra 1800-tallet?

Alt dette bare kort og skjematisk. Vil bare oppfordre dere til å se mer konkret på det faget og den institusjonen dere kritiserer, før dere griper til pennen neste gang.

vegardfu@ntnu.no - 26. jan. 2011 21:39

 

 

TRO OG VITENSKAP 

 

      Er mulig å erfare det guddommelige på en rasjonell måte i dag? Religionen frambringer spørsmål om eksistensens mening, og det er logisk å søke svar i vitenskapen. Vitenskap fremstilles ofte som religionens motpart i mediene, men utgjør ikke troen nettopp forbindelsen mellom forskeren og hennes oppdagelse? Hvilken rolle har troen i forståelsen mellom mennesker, og hvordan kan troens språk bidra til en annen tilnærming til konflikter?

       I lang tid søkte mennesket Gud og transcendensen i himmelhvelvingen, helt til oppdagelsen av  universet ga lite rom for guddommelighet. Polakken Nikolaus Kopernikus fant ut at jorda, og derved menneskene, ikke lenger var i sentrum av universet, men bare en blant mange planeter som dreide i bane rundt sola. Månen ble også tillagt en viss mystisisme, men da mennesket oppdaget at det bare var sand og stein der, forsvant guddommeligheten fra månens overflate. Romantikkens diktere søkte Gud i naturen fordi de følte at naturen eide en besjelet og ren form. Forholdet til naturen var preget av en nostalgisk drøm om et paradis som var tapt.

      Opplysningstida innførte en ny orden som ble grunnlagt på menneskets fornuft. I det nye vitenskapelige verdensbildet ble troen på Gud erstattet av troen på naturen, og en av målsetningene var å forklare lovmessigheten i naturen. Troen på fornuften står sterkt i vestens sivilisasjon, og danner basis for vår kunnskapsforståelse som har påvirket samfunnsstrukturene i retning av en teknisk tenkemåte, ofte uten at et etisk perspektiv legges til grunn.  Menneskets streben etter perfeksjonisme kommer til uttrykk i vår tids vurdering av mennesker, som skiller ut svake og syke i et samfunn grunnlagt på de sterkestes premisser. Troen søker ikke å skille mennesker, men å forene dem, noe som bidrar til økt medfølelse og identifisering med svake.

?         Innenfor vitenskapelig forskning er troen sentral i forbindelsen mellom forskeren og hennes vitenskapelige arbeid. Uten tro på virksomheten vil ikke forståelsen og oppdagelsene oppnå sannhetsgehalt uansett hvor mange erfaringer vi fører bevis for. Fra gammelt av har menneskene oppdaget matematiske former i naturen, blant annet i solens sirkelform, månens faser og bladets linjer. Forståelsen av disse formene forutsetter en tro på at de har en mening.  Et spesielt fenomen finner vi i formelen det gylne snitt.  Innen kunsten dreier det seg om en harmonisk deling av ei linje som frambringer balanse og skjønnhet. Formelen ble først nedskrevet i boka Elementer av matematikeren Euclids i Alexandria. Når vi eksempelvis ser et fotografi av et tre, står treet på siden, og ikke i midten, for å framkalle harmoni i bildet. Det handler intuitivt om hvordan vi ser, ettersom sannheten om det gylne snitt finnes i relasjonen mellom betrakteren og bildet. Forskningens sannhet framstår ikke som en selvstendig objektiv størrelse uavhengig av forskeren, men oppstår i det forstående forholdet mellom dem, og forutsetter nettopp tro på det man har oppdaget.  Bevisstheten som skapes i forholdet har i høyeste grad subjektiv relevans. Den objektive sannheten etableres i etterkant gjennom erfaringen, slik den matematiske formelen av det gylne snitt - 1, 618 - ble dannet først etter at mennesket fikk en intuitiv forståelse av fenomenet. Vi finner formelen blant annet i konglen og solsikken.

      Intuisjonen er mindre virksom i våre samfunnsstrukturer der mennesket har en tendens til å etterligne den orden som finnes i naturens og vitenskapens grunnform. Systemene etterstreber eksakthet, harmoni og rettferdighet, men historien med sine kriger, fattigdom og konflikter har vist oss at det rasjonelle verdensbildet har raknet. Troen på den fornuftbaserte orden har ikke holdt mål. Det moderne samfunnets fare er menneskets suverene stilling som vendes til maktens utlegning i et samfunn som ønsker å framstå som demokratisk. Vestens irrasjonelle løsning på konflikter, blant annet i Midtøsten, er resultat av et militært hovmod som også  gjenkjennes i lovverket innenfor forvaltningen, feks, i universitetets, skolens og  barnevernets foreldete reaksjonsformer overfor enkeltpersoner. Enhver praksis som mangler omsorgens forbindelse, gir ikke rom for troen på menneskets evne til å forandre seg over tid. Hjelpen uteblir på grunn av en tilnærmet naturgitt, deterministisk forståelse av mennesket og dets situasjon.

   Darwins evolusjonsteori er 150 år, og i følge det biologiske skjemaet er mennesket et biprodukt av en langvarig utvikling. Darwin beskrev artenes opprinnelse, mens kristendommens nye menneske, Jesus Kristus, representerte et sprang i denne evolusjonens utvikling i overgangen fra den gamle til den nye Adam. Vi vet at den første Adam befant seg i en naturtilstand i paradiset med sin Eva. Dette kan vi forstå som menneskehetens første fase. Livets alvor trer inn ved syndefallet som samtidig innebærer en oppvåkning fra den blinde naturtilstanden. Det nye mennesket er representert ved Jesus Kristus som i kjærlighetens navn viet livet sitt for menneskene, synliggjort i det ytterste gjennom hans utstrekning på korset. 

     Den radikale kjærligheten er sentral i kristendommen og kan begrunnes ut fra en enkel logisk forståelse. Budet om å elske sin neste er menneskets nye pakt med Gud etter syndefallet. Sønnens inngang i historien innfører en ny kjærlighet som får den private lykken som er seg selv nok, til å blekne. Nestekjærlighetens sanne innhold er rasjonelt forklart fordi vi vet at det gode leger, mens hevnen fører ut i ondskap og krenkelser. I kjærligheten bøyer mennesket seg, og det kan være vanskelig etter å ha erobret både naturens og fornuftens arena.  

                                                             Heidi Stakset                                                                                                   

                                                                                                                

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

aubry@ntnu.no - 27. jan. 2011 21:02

Svar til teolog Vegard Fuldseth

Vi står ved vårt utsagn om at teologien som disiplin springer ut av, og forutsetter, troen på Gud. Teologiens forankring i troen er åpenbar, helt fra St. Evagrius på 300-tallet (”If you are a theologian you truly pray.  If you truly pray you are a theologian”) til toneangivende moderne teologer som Andrew Louth (“theology is the attempt of adherents of a faith to represent their statements of belief consistently”). Din tolkning av teologien som en disiplin som er uavhengig av troen på ”Ordet” finner vi derfor noe original.

Hilsen Daniel og Øystein 

Øystein Prytz - 4. feb. 2011 22:11

  

Klovnen og den brennende landsbyen

I spørsmålet om tvil og tro tar Joseph Ratzinger utgangspunkt i Søren Kirkegaards fortelling om klovnen og den brennende landsbyen  som er gjengitt i Harvey Cox`s bok: ”By uten Gud”.  Cox forteller historien som en lignelse om teologiens situasjon i dag.

Joseph R. skriver: ” Her fortelles det at et omreisende sirkus i Danmark var kommet i brann. Direktøren sendte derfor klovnen, som allerede var kledd for forestillingen, til landsbyen i nærheten for å hente hjelp. Det var stor fare for at ilden kunne spre seg over de tørre markene og nå selve landsbyen. Klovnen skyndte seg inn til landsbyen og bad innbyggerne om at de hurtigst mulig måtte komme til sirkuset og hjelpe til med å slukke.  Men landsbybeboerne oppfattet klovnens skrik som et utmerket reklamepåfunn for å lokke flest mulig til forestillingen. De applauderte og lo så tårene spratt. Klovnen hadde mer lyst til å gråte enn til å le. Forgjeves forsøkte han å få dem til å forstå at dette ikke var noen forestilling, ikke noe påfunn: Det var bittert alvor, det brant virkelig. Hans fortvilelse fikk bare latteren til å stige. Man fant at han spilte sin rolle fullkomment: inntil ilden virkelig nådde landsbyen og spredte seg over den. Hjelpen kom for sent, og både landsby og sirkus brant opp.” ( Ratzinger: Innf. I kr.dommen, s.13,14)

Heidi Stakset

 

aubry@ntnu.no - 5. feb. 2011 16:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere