Civil servants

Jeg har aldri mottatt så mange positive tilbakemeldinger på noe tidligere innlegg jeg har hatt om universitetspolitikk, og jeg har skrevet mange. Universitetsdirektørens reaksjon tyder derfor på at det er for langt ned fra 9. etasje til campus.

Universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe forsøker å redusere min kronikk i Aftenposten 16. august om universitetsledelse til en “æresskjelling av de 1500 administrativt ansatte ved [min] egen arbeidsplass”. Kronikken hadde mange elementer som også handlet om strukturer og faglig ledelse, og jeg tror ikke de fleste administrativt ansatte så det som noe angrep på dem før Bjørneboe fortalte dem at det er slik de bør ta det. Her bedriver altså Bjørneboe ideologiproduksjon, og denne ideologien er skadelig for samarbeidsklimaet ved UiO.

Jeg skulle likt å vite konkret hva som var ”æreskjelling”. Om hun dokumenterer noe slikt, skal jeg gjerne be offentlig om unnskyldning, men er det overhodet mulig å mene at universitetet skal styres nedenfra snarere enn ovenfra, faglig snarere enn administrativt, eller å advare mot byråkratisering, uten at Bjørneboe oppfatter det som krenkende?

Bjørnebo mener vi setter likhetstegn mellom akademisk frihet og rett til å bryte regler for offentlige anbud og kjemikaliehåndtering. Kanskje burde beskyldningen om at vi bedriver korrupsjon og helsefarlig praksis i ly av akademisk frihet, oppfattes som æreskjelling av akademisk personell, men meg bekjent har ingen av oss definert akademisk frihet slik. Bjørneboe bedriver usaklig stråmannsargumentasjon her. Slikt fremmer heller ikke samarbeidsklimaet.

Hva en del av oss har hevdet, som akademisk frihet, er at universitetet ikke kan innskrenke forskernes ytringsfrihet utover det som ellers gjelder for offentlig debatt i Norge. Dette gjelder også ytringer kolleger, herunder direktører og instituttledere, måtte mislike. Meg bekjent har behagelige ytringer aldri hatt noe behov for ytringsfrihetsvern noe sted. Om UiO-ledelsens syn på akademisk ytringsfrihet får gjennomslag i rettssystemet, vil jeg neste gang jeg bedriver “æresskjelling av de 1500 administrativt ansatte ved [min] egen arbeidsplass” på kronikkplass i landets største avis, neppe bli møtt med saklige eller usaklige argumenter, men med en tjenestelig tilrettevisning. Det blir enklere slik. Deler av avskjedsgrunnlaget for Nedkvitne var ytringer i avisartikler med kritikk av ledelsen, og det er trolig derfor det skal statueres et eksempel.

Jeg har aldri mottatt så mange positive tilbakemeldinger på noe tidligere innlegg jeg har hatt om universitetspolitikk, og jeg har skrevet mange. Universitetsdirektørens reaksjon tyder derfor på at det er for langt ned fra 9. etasje til campus. Mye støtte kom også fra fagfolk i en sektor som er enda dyrere enn vår egen, helsevesenet, så jeg tror denne debatten er temmelig viktig nå.

For å gjøre debatten mer konkret viser jeg en kurve over utviklingen i antall stillinger i sentraladministrasjonen og den faste vitenskapelige stab ved UiO. Som man vil se, økte den sentrale staben ved UiO eksplosjonsartet etter den store styringsreformen i 2003.

Det underliggende tallmateriale viser at det som økte minst, var Teknisk avdeling som driver service, og det som økte aller mest, var staben på universitetsdirektørens kontor som driver med ledelse. Det er mulig det bør være slik, og det er sikkert langt igjen til tilstandene i det britiske helsevesenet, der nå kun 17 prosent driver med pasientbehandling. Det er mulig at det bør være slik der også, men det må være lov å stille spørsmål om det uten at de 83 prosent som ikke driver med pasientbehandling, skal føle seg krenket.

Det er ingen som trekker den administrative stabens kompetanse eller utdannelse i tvil, men skal de lede? Selv har jeg både doktorgrad og lang erfaring fra sektoren, men skulle jeg slutte som aktiv forsker og lærer og bli for eksempel kontorsjef eller direktør, kunne jeg selvsagt ikke ha en faglig lederrolle. Det finnes eksempler på slike karriereskifter, og kanskje kunne jeg noen år ledet mitt eget institutt, men etter hvert ville fraværet fra forskningsfronten gjøre meg uegnet som faglig leder der også.

I forsvaret har man sivilt og militært personell, men jeg har aldri hørt at det er stilt spørsmål ved at det er de militære som leder. Selv mener jeg forholdet mellom fag og administrasjon på et universitet er omtrent som mellom et departementalt embedsverk ledet av en departementsråd og den politiske ledelsen ledet av en statsråd. Britene har perfeksjonert dette systemet og er temmelig stolte over sine ”civil cervants”. Den tredje universitetsdirektøren i UiOs historie, Tor Sagli pleide å møte inngående rektorer med et ”jeg er din tjener”. Han ble senere departementsråd og gikk som kjent videre til enda viktigere stillinger i det norske embedsverket. Jeg blir nostalgisk av å tenke på det nå.

 


 

Emneord: Universitetspolitikk, Administrasjon Av professor Kristian Gundersen ved Institutt for molekylær biovitenskap
Publisert 6. sep. 2010 14:49 - Sist endret 2. sep. 2014 14:02
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere