Tanker omkring en tragikomisk avsettelsessak

I min utlendighet har jeg fått med meg at min kollega Arnved Nedkvitne er blitt avsatt fra sin stilling som professor i historie ved Universitetet i Oslo. Grunnen synes å være at Nedkvitne har mobbet sine kolleger og mer generelt skadet det lokale psykososiale miljøet, som det heter på fint. Dette primært, om ikke utelukkende, via e-mailer og brever.

AVSATT PROFESSOR: Avsatt historieprofessor Arnved Nedkvitne (t.v.)sammen med sin advokat Preben Mo Fredriksen. (Arkivfoto)

AVSATT PROFESSOR: Avsatt historieprofessor Arnved Nedkvitne (t.v.)sammen med sin advokat Preben Mo Fredriksen. (Arkivfoto)

Foto: Ola Sæther

Saken er selvsagt dypt alvor og ikke minst tragisk. Men som bekjent, veien fra det tragiske til det komiske kan være ubehagelig kort i visse sammenhenger. Så også her. Ja, for hvordan er det mulig å skade, eventuelt å ødelegge et miljø en ikke er en del av? Det er lenge siden noen av oss er blitt marginalisert, eventuelt har valgt å marginalisere oss på historieseksjonen ved IAKH (tidligere Historisk institutt).

Nedkvitne er (var?) en av dem, undertegnede en annen. Vi ødelegger ikke miljøet, vi holder oss unna det. Men så har altså Nedkvitne sendt ut massevis av e-poster og brev; epistler hvis innhold har vært til tider politisk ukorrekt, for ikke å si særdeles lite diplomatisk, og det som verre er. Sant nok. Og ikke bra. Men er e-poster og brev tilstrekkelig til å ødelegge et miljø, for ikke å snakke om å avsette en person? Og hva med underholdningsverdien, pluss den informative gehalten i Nedkvitnes skriverier? Ja, for DE har det ikke vært noe å si på.

Uansett, en kan i denne sammenheng ikke annet enn å undre seg over at så mange høyt utdannede mennesker på så mange nivåer har tatt så til de grader gravalvorlig de verbale utskeielsene til en professor som opplagt har gått av de språklige hengslene (helt uprovosert?). Mer alvorlig, var det virkelig nødvendig å frata en stor skare studenter den veilederen de hadde valgt, og å påtvinge dem en de ikke ønsker?

Hva er det så Nedkvitne har vist? Jo, omtrent det samme som noen av oss andre har erfart, nemlig at historieseksjonen er et ekstremt eksempel på særrettighetenes triumf, samt også et eksempel på Norge som den siste Sovjet-staten. Sagt annerledes, historieseksjonen må kunne karakteriseres som et av de minst pluralistiske og mest ensporede sådanne seksjoner/institutter i verden (egentlig noe for Guinness' rekordbok, dette). Det er nok å ta en titt på forskningsbakgrunnen, spesialfeltene og produksjonen til de vitenskapelige ansatte for å overbevise seg om at så er tilfellet. Ja, for her dreier det seg nesten utelukkende om Norge og norsk historie i tidlig nytid og moderne tid.

Selvsagt, en ignorerer ikke fullstendig resten av verden, og tidligere epoker, noen fikenblad skal en jo ha. Men denne rest-verdenen bør helst ha noe å gjøre med, eventuel må den kunne relateres til NORSK utenrikspolitikk og NORSK bistandspolitikk. Grunnen er visstnok at de norske historikerne har et kall å leve opp til, nemlig det å hegne om, beskytte og forsvare den norske nasjonalismen og den norske nasjonalstaten.

Til alt dette kommer så resultatet av diverse reformer i de senere årene. Det gjaldt visst om å ta knekken på professorveldet. I stedet har vi fått klikk-veldet, også kalt kameraderi-veldet. I praksis betyr det at en har byttet ut et rimelig åpent system med et lukket-byråkratisk sådant, hvor begrepet taushetsplikt har opplevd en renessanse. Det betyr framfor alt at NOEN vitenskapelige ansatte har fått hva det ikke var så enkelt å oppnå innen det gamle systemet, nemlig genuin MAKT. Riktig ille kan det bli når de som får denne makten, er vitenskapelige ansatte hvis faglige prestisje ikke er all verden (det er ofte nettopp DE som higer etter denne makten, gitt at de andre har nok med sine faglige sysler).

Er en kommet så langt, og legger en til at makt betyr klientelisme, ligger det an til alle mulige former for manipulering-- men selvsagt alltid innenfor regelverkets rammer og med de hendige og kunstig oppblåste personvern-og lojalitetsbestemmelsene som nyttige skjold. Det kan dreie seg om så mangt, alt fra lønnstrinnplassering (nå et strengt hysj-hysj-anliggende), til allokeringen av forskningsmidler, til fordelingen av verv og undervisningsoppgaver, til utlysningstekster ved ansettelser osv.
I denne sammenheng har historikerne forlengst funnet opp et genialt begrep hvis manipulerende potensial er enormt. Det heter "generell kompetanse". Og det betyr i korthet at en person som er blitt erklært kompetent til å bekle en vitenskapelig stilling, kan undervise og veilede innenfor alle felter av faget og på alle nivåer. Dette igjen betyr konkret at en spesialist på norsk historie kan bli satt til å undervise i f.eks. afrikansk og latinamerikansk historie.

Gitt at det å få en fot innenfor ved universitetet er sterkt ettertraktet, er det kun de færreste som kan tillate seg å takke nei til en slik type tilbud (hvis da ikke det relevante tilbudet er skreddersydd for én konkret person). Intetanende studenter vil uansett sjeldent merke noe, gitt at de det gjelder som oftest er flinke og drevne nok til alltid å ligge én forelesning foran studentene. Det er ikke desto mindre en måte å lure studentene på gitt at de ikke blir tilbudt den kvaliteten og det engasjementet de har krav på. Det er framfor alt drepende for dem som har peilet seg inn på noe annet enn norsk historie, og som blir definert ut allerede i utgangspunktet.

Én av konklusjonene her er at kvaliteten på undervisningen og veiledningen kan vanskelig sies å være det som opptar de ansvarlige mest.

Det genuint tragiske ved alt dette er at det er direkte på kollisjonskurs med målet om å gjøre Universitetet i Oslo til et universitet i den internasjonale toppklassen. Egentlig dreier det seg om en oppskrift på hvoran en kjører et universitet i grøfta. 


 

Emneord: Arbeidsforhold Av UiO- professor i historie Finn Fuglestad (for tiden i Madrid)
Publisert 28. apr. 2009 10:51 - Sist endret 2. sep. 2014 14:02
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere