Internasjonal rekruttering på agendaen

Det er ikke til å unngå at interne søkere alltid vil ha en viss fordel på sine egne institusjoner. Men søknadssystemet for de åpne doktorgradsstipendene på HF er så lite transparent at det er til hinder for internasjonale søkere, skriver Georg Kjøll.  

Alle snakker om forskerrekruttering og alle snakker om internasjonalisering, men ingen diskuterer internasjonal rekruttering. For doktorgradsutdanningen på HF er dette spesielt problematisk.

Det humanistiske fakultet har lagt bak seg internasjonaliseringsåret, og har i den anledning gjennomført en rekke tiltak som forhåpentligvis vil gjøre den humanistiske forskningen og HFs studietilbud både bedre og mer internasjonalt rettet. Men den lave andelen ansatte med utdannelse fra andre steder enn Oslo har ikke vært et tema, og man har i løpet av hele året ikke tatt opp eller problematisert mangelen på internasjonal rekruttering på HF. På doktorgradsnivå er dette spesielt synlig, og fraværet av mangfold blant stipendiatene er talende.

Selv om unntak finnes på alle ph.d.-linjer (og noen linjer er betraktelig bedre enn andre), er den overveldende majoriteten av ansatte på doktorgradsnivå utdannet på HF. Det er ikke vanskelig å forstå at det er slik; Universitetet i Oslo er en attraktiv arbeidsplass for hundrevis av Oslo-studenter med bakgrunn i humanistiske fag. Men den store overvekten av interne kandidater er et problem for et universitet med internasjonale ambisjoner. Økt mangfold og flere gode ph.d.-kandidater fra andre fagmiljøer ville ført til et mer stimulerende og dynamisk forskningsmiljø, høyere aktivitetsnivå og større muligheter for HF til å etablere nettverk i utlandet.

Men hva er årsaken til dagens skjevfordeling av kandidater? Jeg vil påstå at søknadssystemet for de åpne stipendene på HF er hovedårsaken. Det er ikke til å unngå at interne søkere alltid vil ha en viss fordel på sine egne institusjoner, men den årlige søknadsrunden for de åpne stipendene er ikke transparent nok, og hvilke krav som stilles og hva som forventes av en god prosjektbeskrivelse, er i hovedsak implisitt, lokal kunnskap. Dette gjør at mange internasjonale søkere ikke når opp.

En norsk prosjektskisse er ikke som andre prosjektskisser, og svært lite informasjon om hva som kreves av en søkers prosjektidé, finnes på HFs hjemmesider. I det norske systemet finnes det for eksempel en større grad av forventning til en klar fremdriftsplan for avhandlingsarbeidet, mens en i andre land er mer opptatt av gode forskningsspørsmål og originalt teoretisk ståsted. Det er også vanskelig for eksterne søkere å vite hvilke forventninger som er knyttet til at man allerede har tatt kontakt med forskningsmiljø på forhånd. Ved HF er dette regnet som en stor fordel, mens det ved andre institusjoner kan gjøre potensielle forkjempere for søknaden inhabile. Slik informasjon er implisitt, og bidrar dermed til en utsiling av potensielt gode, eksterne søkere.

Det er også et spørsmål om hvor og hvor mye HF markedsfører stipendiatstillingene, tidspunktet på året de annonseres på og når de kan tiltres. Det er positivt at HF nå har kuttet ned på behandlingstiden for stipendsøknadene, men nye forandringer i rekrutteringssystemet virker ikke primært motivert i et ønske om å få best mulige kandidater. Bare det at det knapt har vært snakket om mulighetene for å rekruttere bredere og med mer internasjonalt snitt – etter et år med fokus på internasjonalisering! – er i seg selv symptomatisk.

Mangfold blant de vitenskapelige ansatte er utvilsomt en verdifull valuta og vil kunne gi et enormt bidrag til den ønskede og ettertraktede internasjonaliseringen av norsk forskning og undervisning. Og hvis vi først ønsker en mer heterogen vitenskapelig stab, er en internasjonalisering av søkermassen på stipendiatnivå det perfekte sted å starte.

Stipendiatstillingene ved UiO er, med sin gode lønn og arbeidsforhold, ekstremt konkurransedyktige sammenliknet med hva selv de største og beste utenlandske universitetene kan tilby. HF har ved å satse hardere og mer målrettet på å rekruttere topp motiverte, internasjonale kandidater muligheten til å gjøre UiO til et bedre og mer moderne universitet. Det er en mulighet de burde gripe med begge hender.

 

 

Emneord: Doktorgrader, Internasjonalisering Av Georg Kjøll; stipendiatrepresentant i ph.d.-utvalget for linje for språkvitenskap
Publisert 2. des. 2009 11:54 - Sist endret 2. sep. 2014 14:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere