Et museum med verden i sentrum

Oslo og Norge fortjener et museum som forvalter, formidler og forsker på kulturell variasjon, kreativitet og kompleksitet, og som evner å være synlig og aktuelt i det kulturelt sammensatte Norge. En forutsetning for dette er at virksomheten har et klart kommunisert globalt fokus, skriver Arne Perminow, Kjersti Larsen og Øivind Fuglerud ved Kulturhistorisk museum.

I sine debattinnlegg om lokalisering av og innhold i et nytt kulturhistorisk museum ved UiO har både professor Bjarne Rogan og professor emeritus Arne Martin Klausen satt fokus på den flerfaglige sammensetningen av dette museet og etterlyser engasjement og synspunkter fra universitetets sosialantropologiske fagmiljøer.

Som sosialantropologiske forskere ved nåværende Kulturhistorisk museum vil vi først og fremst peke på at universitetets etnografiske samlinger utgjør et spennende utgangspunkt for å gi Oslo det svært mange europeiske storbyer har: et museum med verden heller enn nasjonen i sentrum. Over hele Europa har den økende transnasjonale flyt av mennesker, ting og tankegods gitt etnografiske samlinger ny aktualitet og ført til etableringen av etnografiske museer som har tatt steget inn i sin globale samtid. Vårt synspunkt er at Norge trenger et slikt verdensmuseum og utmerket godt kan få det i universitetets museumsbygg på Tullinløkka.

Som Rogan og Klausen påpeker, har det vært svært svakt kommunisert til offentligheten at Kulturistorisk museum ikke er et rent arkeologisk museum som utelukkende sysler med nasjonale fortidslevninger. Enten nå konklusjonen blir at det bør bygges nytt museum i Bjørvika, i umiddelbar nærhet av Middelalderbyen Oslo, eller på Bygdøy i umiddelbar nærhet av Norsk Folkemuseum, har debatten så langt vært dominert av spørsmål knyttet til bevaring og formidling av vår nasjonale kulturarv og historie. Ikke et vondt ord om slik virksomhet. Gjenstandene fra Gogstad og Oseberg er unike funn fra en viktig fase i skandinavisk og europeisk forhistorie.

Imidlertid eier Universitetet i Oslo også Norges største samlinger av gjentander knyttet til andre, hovedsakelig ikke-europeiske, samfunn og kulturer; de etnografiske samlingene. Universitetets Etnografiske Museum var i de 142 årene frem mot etableringen av Universitetets Kulturhistoriske Museum i 1999 et eget museum med verden i sentrum. På 1960 tallet var museet arnestedet for etableringen av det fag som mer enn noe annet i Norge har satt global kulturell og samfunnsmessig variasjon i sentrum; sosialantropologien. Med utgangspunkt i Etnografisk Museum etablerte unge forskere som Fredrik Barth, Jan Brøgger, Harald Eidheim, Arne Martin Klausen, Ingrid Rudie og Aksel Sommerfelt i løpet av få år et nytt sammenlignende samfunnsfag som har vist seg svært levedyktig ved alle norske universiteter og som fortsatt rekrutterer svært mange studenter; studenter som er opptatt av samfunnsprosesser, kulturmøter og kreativitet også andre steder enn i Norge, eller som ønsker å forstå det hjemlige og vante i lys av det fremmede og uvante.

Viktigere enn spørsmålet om hvor det skal bygges nytt, er – sett fra vårt ståsted – hva som kan gjøres for å sikre at Norges hovedstad fortsatt skal ha et museum som reflekterer det faktum at det aller meste av kulturell kreativitet foregår utenfor Norge og at samfunnsskapende og kreative prosesser i økende grad innebærer global kulturell kompleksitet. For sosialantropologer ved et slikt museum er spørsmålet hva slags institusjonelle og lokaliseringsmessige rammebetingelser som behøves for å skape rom for innsikter i og fortellinger om slik kreativitet og slike prosesser.

Da Kulturhistorisk museum ble etablert for ti år siden innebar det en sammenslåing av en meget stor og tung institusjon med en rekke lovpålagte oppgaver knyttet til forvaltning av norsk kulturarv og en forsknings- og formidlingstradisjon for å sette Norge i sentrum, og en mye mindre institusjon uten lovpålagte oppgaver, men med en sterk forsknings- og formidlingstradisjon for å ha resten av verden i sentrum. Det kan ha sine fordeler å være et lite og tett fagfellesskap uten strengt lovpålagte forvaltningsoppgaver, men synlighet internt og i offentligheten er ikke en av dem, ei heller påvirkningskraft på institusjonens egne prioriteringer. I prosesser der kjernevirksomheten skal identifiseres og institusjonens identitet skal formidles har den etnografiske delen av virksomheten derfor møtt vanskeligheter.

Som fagantropologer ved Kulturistorisk museum ved Universitetet i Oslo er vårt standpunkt følgende: Oslo og Norge fortjener et museum som forvalter, formidler og forsker på kulturell variasjon, kreativitet og kompleksitet, og som evner å være synlig og aktuelt i det kulturelt sammensatte Norge. Vi tror at en viktig forutsetning for å kunne gi Oslo og Norge et slikt museum er at virksomheten har et klart kommunisert globalt fokus og ikke eksisterer som et utydelig vedheng til eller biprosjekt i et museum som definerer som sin kjernevirksomhet å forvalte den nasjonale kulturarv.

Endelig valg av lokalisering er ikke foretatt, men det er overveiende sannsynlig at et nytt kulturhistorisk museum blir bygget på Bygdøy eller i Bjørvika. Dette åpner etter vårt syn for en spennende mulighet til å gjøre universitetets eksisterende museumsbygg i sentrum til hovedstadens nye verdensmuseum: Et kunnskapens hus for dem som vil fascineres av menneskets mangfoldige kreativitet eller forstå global variasjon og kulturell kompleksitet i vår tid.

 

Emneord: Museene Av Arne A. Perminow, Kjersti Larsen og Øivind Fuglerud ved Etnografisk seksjon; Kulturhistorisk museum
Publisert 2. des. 2009 11:13 - Sist endret 2. sep. 2014 14:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere