Dannelsen og pengesekken

Det kreves i utgangspunktet en viss naiv idealisme for i det hele tatt å gidde å slåss mot drager, skriver Johan Nygaard, forfatter av essaysamlingen "Smertegrensen:Om paradigmer, språk og makt i politikken og vitenskapens verden", Futurum 2007.

 

Debattsiden i Uniforum nr.10, 3.september 2009 var elegant -nesten sublimt velkomponert. Ved siden av tre gode debattinnlegg kan vi lese første rapport i spalten Fra rektorlaget som forteller om forventningene til et nytt departementsoppnevnt utvalg ”som skal gi en forent virkelighetsforståelse av finansieringen av norsk forskning og høyere utdanning”.

I det første debattinnlegget, Hagtvet på feil klode, forsøker cand.philol. Leif Osvold å arrestere og ekskludere prof. Bernt Hagtvet med den ubehagelige, imperative logikken som følger når eiermakten stilles opp som overordnet prinsipp og et entydig og udiskutabelt premiss.

Midt på siden reflekterer så professor emeritus Arne Martin Klausen sympatisk om logikken som dannelsesfag, under overskriften Universitetet, dannelsen og mediene. Jeg tolker ham slik: Den ubehagelige, imperative logikken som følger når eiermakten stilles opp som overordnet prinsipp og et entydig og udiskutabelt premiss krenker de verdiene og idealene som berettiger akademia og medienes relative frihet. Disse krenkelsene virker i sin tur demoraliserende på hele samfunnet og undergraver forutsetningene for selve folkestyret. Men hvordan kan vi forklare verdier og idealer med imperativ logikk?

Nederst på siden forsvarer Bernt Hagtvet Dannelsesutvalgets rapport mot en teoretisk fysikers lite velvillige lesning. Slik blir vi ved semesterstart raskt og effektivt minnet om hva som står på spill når Stortinget i samsvar med anbefalingene fra OECD og direktivene fra EU har vedtatt mål- og resultatstyring som overordnet prinsipp og styringsfilosofi for forskningen og høyere utdanning.

Det sier seg selv at Stortingets folkevalgte ikke forstod hva de var med på da disse fatale vedtakene ble fattet.

I sine protestaksjoner kaller de franske akademikerne høyst berettiget de lydige, franske målstyringskoryfeene som effektuerer disse direktivene i Frankrike for ”politiske autister”. Nå må vi her hjemme våkent støtte opp om det nye rektoratets intensjoner, og ønske dem all mulig hell og lykke når de på våre vegne skal forsøke å avklare akademias posisjon i forhold til den enøyde og dinosauriske mål- og resultatstyringsideologien.

Det kreves i utgangspunktet en viss naiv idealisme for i det hele tatt å gidde å slåss mot drager. Men akademia er dømt til å forsvare sine idealer og sin integritet mot den antihumanistiske mål- og resultatstyringsideologien og den fordummende logikken som følger av markedsprinsippene.

Dette vil i sin tur virke opplysende og styrke dannelsesidealene og den frie tenkningen i resten av samfunnet. Dette er en forutsetning for fornyelse og sosial og kulturell bærekraft. Slik lever akademia opp til sin opprinnelige idé og berettigelse.

 

Emneord: Undervisning, Studentforhold Av forfatter Johan Nygaard
Publisert 14. sep. 2009 15:07 - Sist endret 2. sep. 2014 14:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere