Bør Universitetet i Oslo ha et nordiskfag?

Gjenopprettelsen av et studium i nordisk språk og litteratur ved UiO vil bringe UiO på linje med andre norske universiteter. Nordiskstudenter ved UiO skal da ha igjen en plattform som er felles, skriver Torill Steinfeld, som er professor i nordisk og i norskdidaktikk (ILN).

HUMOR I UNDERVISNINGEN: Latteren bryter ut når norsklærer Inger Egebakken forklarer Sandro Schodeller og Bizuayebu Gebremeskel Abyon forskjellen på ”Hjemme på Petter” og ”Hjemme hos Petter”. De deltar på et ektefellekurs i norsk i regi av UiO. (Arkivfoto)

HUMOR I UNDERVISNINGEN: Latteren bryter ut når norsklærer Inger Egebakken forklarer Sandro Schodeller og Bizuayebu Gebremeskel Abyon forskjellen på ”Hjemme på Petter” og ”Hjemme hos Petter”. De deltar på et ektefellekurs i norsk i regi av UiO. (Arkivfoto)

Foto: Ola Sæther

Universitas hadde nylig (4.11.09) et oppslag om det planlagte studieprogrammet i ”nordisk studier” ved UiO under overskriften ”Nordisk litteratur skvises”. Anledningen er forslaget om at 30 studiepoeng i den grunnleggende 60-gruppen i studieretningen for ”nordisk språk og litteratur og norsk som andrespråk” skal gå til emner i nordisk språk (20 stp) og norsk som andrespråk (10 stp).

Professor Jorunn Hareide, som her synes å uttale seg på vegne av ”Flere litteraturprofessorer”, hevder: ”Studenter som er interessert i å studere litteratur vil nok ikke fristes av å måtte ta 30 studiepoeng i språk”. Verbet ”måtte” signaliserer naturligvis en holdning: språkemner er noe studenter ”må” ta. ”Stridens kjerne”, forteller avisen, er ”de ti obligatoriske studiepoengene i norsk som andrespråk”.

Oppslaget inviterer til en kommentar og noen faktaopplysninger.

1. Ved reformen i 2003 ble nordiskfaget ved UiO oppløst, bortsett fra på lærerutdanningsprogrammet (LAP) og på årsenheten. Studenter som ville studere nordisk litteratur, ble henvist til litteraturprogrammet; studenter som ville studere nordisk språk, til språkprogrammet. Oppløsningen har bl.a. medført at studenter ikke behøver skrive norsk når de studerer nordisk litteratur ved UiO. Alle skandinaviske språk er i prinsippet likestilt i alle litteraturemner.

Det tradisjonelle kravet om at studenter skal skrive både bokmål og nynorsk er avskaffet. Selv språkemnene i nordisk omfatter bare ett emne – 1 – hvor studenter blir prøvd i begge målformer, dessuten to – 2 – hvor studenter må skrive norsk. I tråd med denne oppsplittingen av faget – og en nedprioritering av norsk språk som UiO er alene om blant norske universiteter –, ble samarbeidet mellom språk- og litteraturlærerne om ”nordiskstudiene” avviklet. Man har ansvar for hver sin ”bit” og slipper å bry seg med ”de andre”.

2. Alle andre norske universiteter har et bachelorstudium i nordisk som omfatter obligatoriske språklige og litterære emner, ved siden av den 5-årige lærerutdanningen. De fleste har en obligatorisk 60-gruppe, hvor det inngår 30stp språkemner. Forslaget om 30stp språkemner i 60-gruppen ved UiO følger denne normen. Forskjellene ligger i hva som inngår i disse emnene.

3. Oppløsningen av nordiskfaget (utenom LAP) har hatt omkostninger. Frafallet er stort både på språk- og litteraturprogrammet, og antall masterstudenter i nordisk språk og nordisk litteratur er rekordlavt. Innenfor litteraturprogrammet har allmenn litteratur vokst kraftig, mens nordisk litteratur er blitt lillebror, noe fagmiljøet i nordisk litteratur naturlig nok er lite glad for.

4. At UiO har delt nordiskfaget i ”nordisk litteratur” og ”nordisk språk” fungerer som en sperre for studenter fra andre læresteder som søker seg til masterstudium ved UiO og for søkere som tidligere er utdannet ved UiO. Relativt mange eksterne søkere med nordisk språk og litteratur i sin grunnutdanning, avvises. Masterstudiene i ”nordisk” ved UiO er mao blitt ”avnasjonalisert”. De henvender seg til UiOs egne studenter, men rekrutterer for få.

5. Det var betydelig uenighet i fagmiljøet forut for studiereformen om det var hensiktsmessig å opprette separate studieløp i nordisk litteratur og nordisk språk. Noen ivret for, og disse er nok særlig skuffet nå. Andre var skeptiske, og mente at nordiskstudenter fortsatt burde ha en felles plattform med språklige og litterære emner og få øvelse i å skrive både bokmål og nynorsk. Samtidig har det skjedd en betydelig utskiftning i staben.

I denne situasjonen har altså HF besluttet at det skal gjenopprettes et studium for nordiskfaget, bredt forstått. Innenfor denne rammen skal studenter kunne spesialisere seg i nordisk litteratur, nordisk språk og norsk som andrespråk. Men 50 stp er felles. 10stp skal kunne velges i 60-gruppen.
Videre er det besluttet at programmet skal gi mulighet for undervisningskompetanse i to skolefag.

Dette er rimelig med tanke på at 60% av lærerne i videregående skole vil gå av i løpet av de neste åtte årene, mens elevtallet vil øke. Dertil kommer omleggingen av allmennlærerutdanningen og utbyggingen av lektorutdanningene i høgskolesektoren, med de følger dette vil få. Skal UiO opprettholde sin posisjon som en viktig institusjon for norsklektorutdanningen, trengs det derfor økt innsats.

Og LAP utdanner ikke nok kandidater. Pr februar 2009 var det utekseminert 15 mastere i nordisk språk og litteratur (HF) og 24 mastere i nordiskdidaktikk (UV); særlig tallet for HF er for lavt. Vi vet dessuten at mange studenter bestemmer seg seint i studieløpet for å søke stillinger i skolen. UiO ønsker derfor å opprettholde to veier til lektoryrket.

HFs beslutninger i saken om ”nordiske studier” er også på linje med krav fra Storting og departement om at studier ved allmennfakultetene må bli mer yrkesrettet. Og dette betyr igjen at man ved utforming av 60-gruppen må ta hensyn til skolefagets kompetansebehov.

Studiefag og skolefag

I St.meld. nr. 23 (2007–2008). Språk bygger broer. Språkstimulering og språkopplæring for barn, unge og voksne, omtales ”Norskfaget i lærerutdanningene” slik:

Språkkompetanse, og særlig i morsmålet – i de fleste tilfeller norsk – er helt sentralt i kvalifiseringen av lærere. (…) Med en økende minoritetsspråklig befolkning må lærernes kompetanse også omfatte kunnskap om flerspråklige grupper og norsk som andrespråk. I Kunnskapsløftet er skriftlig og muntlig bruk av språket kommet inn som en grunnleggende ferdighet i alle fag. Dette stiller økte krav til lærerutdanningene generelt og til morsmålsfaget spesielt. (8.1.1.)

Om studiefaget står følgende: ”Studie- og vitenskapsfaget nordisk språk og litteratur har nær tilknytning til norskfaget i skolen og i lærerut¬danningene.” (8.1.2.).
 

For UiO bør denne føringen virke rimelig. Det er et utbredt oppfatning at UiO har et nasjonalt oppdrag når det gjelder å forske i og undervise om norsk språk og språkbruk. Derfor har UiO også fått store forskningsmidler, bl.a. til prosjektet Norsk ordbok. UiO bør mao. ikke betrakte norsk språk som noe nordiskstudenter ”må” studere.

Videre har UiO et stort nærområde hvor en relativt høy andel av befolkningen har annet morsmål enn norsk eller har norsk som ett av flere morsmål. Dette tilsier at UiO har regionale forpliktelser. Dertil kommer at UiO over flere tiår har bygget opp en sterk vitenskapelig kompetanse i norsk som andrespråk. Dette bør alle nordisk-studenter dra nytte av.

Dessuten: Det er velkjent at behovet for norskopplæring vil øke i årene framover, pga. mobiliteten av arbeidskraft innenfor EU/EØS, behovet for arbeidskraft i Norge, ønsket om å opprettholde og helst styrke yrkesaktiviteten i befolkningen og ønsket om å integrere befolkningsgrupper som ikke har norsk som morsmål, slik at flest mulig kan bli myndige samfunnsdeltakere. Både i barnehage og i voksenopplæringen skjerpes kravene til opplæring, og tilbudet skal utbygges. I skolen satses det på norskfaget og på muntlig og skriftlig språkbruk som ”grunnleggende ferdigheter” – for alle.

Noen skal utvikle, kvalitetssikre og gjennomføre denne opplæringen. UiO bør kjenne en særlig forpliktelse til å utdanne dem som skal gjøre dette, i kraft av forskningsmiljøenes størrelse, bredde, tyngde og erfaring. Også nordiskstudenter som vil prioritere nordisk litteratur i sitt studium, kan siden komme i arbeidssituasjoner hvor en viss innsikt i norsk som andrespråk er vesentlig. Et 10-poengs emne i norsk som andrespråk er ikke mye, men unektelig bedre enn ingenting.

Nordisk og norsk som andrespråk

Gjenopprettelsen av et studium i nordisk språk og litteratur ved UiO vil bringe UiO på linje med andre norske universiteter. Nordiskstudenter ved UiO skal da ha igjen en plattform som er felles. Faget gjenopprettes, med de konsekvenser dette bør få, bl.a. den at lærere i nordisk språk og litteratur igjen bør møtes for å drøfte fagutvikling og, som noe nytt, også med kollegaer i norsk som andrespråk.

Det er ikke spesielt for UiO at studentene må ta 30 stp i språklige emner. Det spesielle ligger i at UiO prøver å etablere en minimumsplattform for et samvirke mellom nordiskfaget og norsk som andrespråk. Dette er et interessant grep, og – kan man mene – tiden er overmoden for det. Derfor er det villedende når Universitas – og muligens også Jorunn Hareide – hevder at ”Bjørnson og Ibsen nedprioriteres til fordel for ”norsk som andrespråk”.

Alle språkemner vil ”ta” tid fra litteraturemner i denne utdanningen, og omvendt. Men planen gir stort rom for spesialisering. 50 stp i 80-gruppen kan være litteraturfaglige, 50stp ”språklige”, og 40stp kan velges fra norsk som andrespråk. Og så kan man selvsagt være uenige i om tvangen til spesialisering kan bli for sterk og komme for tidlig i studieløpet. Men det er en annen diskusjon.

 

Emneord: Språkpolitikk, Språk Av professor Torill Steinfeld
Publisert 10. nov. 2009 16:02 - Sist endret 2. sep. 2014 14:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere