I går var jeg i et selskap der man foreslo meg å ta et varsel fra divån-e Håfez for å se hva Håfez hadde å si om saken. Her vil det kanskje være på sin plass med en liten forklaring: Håfez (Hâfez eller Hafiz), som døde i 1390, er en persisk dikter hvis divån, ‘samlede dikt’, iranerne gjennom århundrer har brukt for å ta varsler. Dette er naturligvis krass overtro, men det kunne likevel være artig å se hva Håfez ville si. Jeg tok derfor et fål ‘varsel’, dvs. jeg slo opp et tilfeldig sted i boken og leste følgende:
Lederen som er så prektig når for oss han preker,
Gjør på sitt kontor en masse som vi ei må høre.
Dette er et tankekors som krever god forklaring:
Hvorfor mobbes vi av dem som selv forbyr oss mobbing?
Mon de virkelig tror de aldri selv skal stå til regnskap?
Slik de jukser fælt og frekt når oss de drar til regnskap!
Dette ‘varsel’ er i seg selv et eksempel på at varsler fra divån-e Håfez ikke kan brukes til noe som helst og ikke er annet enn tåpelig overtro. Enhver som kjenner forholdene på IKOS, kan si til seg selv at disse seks linjene umulig kan bringes i forbindelse med forholdene på instituttet vårt.
[Filologisk kommentar: Diktet har nr. 194 i tekstutgaven til Nåtel-Xånlari og nr 199 i tekstutgaven til Qazvini. Det følger versemålet ramal-e mahzuf som betyr at hver linje består av versefoten ˉ ˘ ˉ ˉ gjentatt tre og en halv ganger. Oversettelsen følger samme versemål: Léderén sóm ér så préktíg osv.
For nordmenn som ikke er vant med et slikt versemål vil det utvilsomt være lettere å lese versene som trokeer: Léderén som ér så préktig osv. (Oversettelsen er følgelig det som i persisk metrikk kalles zolbahrein, dvs. et dikt som kan leses i to forskjellige versemål, i dette tilfellet enten ramal-e mahzuf eller trokeisk.)]
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere