Fra en annen tid

Frederik Wilhelm Keyser (1800-1887) var Georg Sverdrups nærmeste medarbeider i 25 år. Slik så skulptøren Olaf Glosimodt ham. 

GEORG SVERDRUPS ETTERFØLGER: Fredrik Wilhelm Keyser, slik han ble sett av skulptør Olaf Glosimodt.

Foto: © UiO

Første etasje i Georg Sverdrups hus (UB) ble bygd om i vår. Det er blitt et lokale som er «moderne, funksjonelt og attraktivt» for å sitere fra prosjektbeskrivelsen. I dette miljøet står en skinnende hvit marmorbyste på sokkel. Nesten trassig insisterer den på plassen sin.

Frederik Wilhelm Keyser (1800-1887) var Georg Sverdrups nærmeste medarbeider i 25 år. Da Sverdrup sluttet som universitetsbibliotekar i 1845 overtok Keyser. Han var sjef for biblioteket til 1863. Det var Keyser som flyttet boksamlingen til det nye Domus Bibliotheca i sentrum i 1850-51; og som historikerne skriver, klarte han det uten å lukke en eneste dag. For Keyser var utlån av bøker det viktigste. Og dermed er vi ved marmorbysten. Den er laget av Olaf Glosimodt (1821-1901) og ble avduket i 1870. Givere var «takknemlige låntakere».

Glosimodt kom fra Seljord og hadde bakgrunn som treskjærer. Han ble etter hvert elev ved Kunstakademiet i København. Etter en studiereise til Roma, vendte han tilbake til København der han ble boende resten av livet. Portrettbyster ble en viktig del av produksjonen hans. Bysten av Keyser er både idealisert og realistisk. Det glatte, nakne brystpartiet forteller ingenting om personen. Men det gjør hodet. Håret er elegant dandert og det bittersøte draget rundt munnen appellerer til meddiktning. Blikket fortaper seg i noe langt framme. Hvem var denne mannen som levde sitt liv for og med bøker. Bysten har flyttet med bøkene inn i nye rom. Keyser hører til i Georg Sverdrups hus, før som nå.

 

Foto: © UiO

 

Emneord: Kunst, Universitetsbiblioteket Av Ulla Uberg, UiOs kunstsamling
Publisert 17. juli 2017 15:51 - Sist endra 16. aug. 2017 15:19

Så hyggelig at denne nydelige bysten får litt omtale! For alle oss som jobber i biblioteket er det en inspirasjon å vite at låntakeres takknemlighet kan anta så estetiske former.

I førsteutgaven av Norsk biografisk leksikon skriver W.P. Sommerfeldt en lengere artikkel om Frederik Wilhelm Keyser. Jeg siterer siste avsnitt:

"Keyser var bramfri og beskjeden. Lojal mot den institusjon hvis tillitsmann han var, og til det ytterste plikttro og samvittighetsfull. På sine gamle dager noterte han sig de bøker som var kommet bort ved utlån i hans embetstid, og erstattet dem på egen bekostning. Han testamenterte Universitetsbiblioteket sin og sin bror Rudolf Keysers boksamling, og det er betegnende for hans pietet at han efter brorens død hadde øket samlingen med slike skrifter 'som han vidste, at denne vilde have anskaffet'.

Kretsen av hans venner tynnedes efter hvert ut, og i de senere år levde Keyser på sin løkke Kristinelund som en enslig særling, næsten menneskesky, skjønt han i stillhet var meget godgjørende"

Artikkelen kan lese i sin fulle lengde her:

http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014102024002

Henrik Keyser Pedersen - 24. aug. 2017 12:47
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere